Ikke kødd med troen min!
TRO: Jeg er prest. Jeg er et troende menneske. Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Likevel rammes jeg av både aggressive og mikroaggressive angrep på den delen av min identitet.
MIKROAGRESSJON: Hver gang jeg møter mikroaggresjonen har jeg et valg: Skal jeg si fra, eller spille med? Som oftest spiller jeg med, av frykt for å bli ekskludert, skiver Aud Irene Svartvasmo.
Markus Spiske
Jeg ønsker ikke å assosieres med en krenkelseskultur som i sin ekstreme form begrenser ytringsfriheten. Jeg ønsker heller ikke å inngå i en konkurranse om hvilke grupper som har mest rett til å kjenne seg krenket. Den vil jeg dessuten åpenbart tape. Interessant nok har jeg behov for å markere dette før jeg sier hva jeg egentlig vil. For det jeg vil, er å forsøke å beskrive et fenomen som jeg har kjent på store deler av livet, men manglet ord for: Direkte, men særlig indirekte, angrep på troende mennesker – slik jeg har erfart det i mitt eget solar plexus.
Noe er direkte, noe tildekket
De direkte og intenderte angrepene kan være ubehagelige og rammende, men er også lettest å takle. Kommentartråder på sosiale medier er fulle av eksempler på slike eksplisitte angrep. Å bli karakterisert som mindre intelligent, latterliggjort som en som tror på eventyr og har viet livet til noe som ikke finnes, gjør vondt, og jeg får stadig mindre toleranse for det. Men fordelen med den utilslørte forakten er at den blir tydelig for flere enn meg selv, og dermed kan kjennes mindre ensom. Den er også lettere å gå i rette med, om energien skulle være til stede for den slags.
