Hvorfor følte vi ingen skyld etter 22. juli?
EKSTREMISME: Vi må ta ansvar når noen misbruker vår religion til å rettferdiggjøre sine handlinger. Vi må tørre å være ærlige om at disse menneskene er en del av vårt kristne fellesskap.
ALDRI MER: Ti år etter 22. juli er vi på et helt annet sted enn hva noen forventet. For å endre dette, må vi ta ansvar, skriver Viktoria Saxegaard.
Håkon Mosvold Larsen / NTB
I 2011 var jeg 12 år og 22. juli var jeg her på Korsvei. I ungdomstiden min bodde jeg på Ringerike, like ved Tyrifjorden og Utøya, der mamma er prost og jeg var lokallagsleder og fylkesstyremedlem i AUF.
Etter 22. juli 2011 var kirken en sentral del av krisehåndteringen. Den var til stede på Sundvollen, hadde åpne kirker over hele landet, gjennomførte samtaler og sjelesorg, holdt begravelser og minnegudstjenester. Domkirken i Oslo ble samlingspunktet for rosetog og blomsterhav. Kirken visste hvordan de skulle håndtere sorg og ledet hele nasjonen gjennom den første tiden. Det var tiden da alle stod samlet og lovte hverandre «aldri mer 22. juli».
Men så skjedde det noe. Gradvis ble det som var ekstremt, normalt. Gradvis ble det vi trodde var ordene til én person, meningene til mange. Hvor ble det av samhold og «vi er alle AUFere»?
