Hvorfor får ikke norske kvinner flere barn?

Statsministerens tale har bidradd til en omfattende debatt om konsekvensene av og årsakene til de lave fødselstallene, spesielt blant etnisk norske kvinner. De fleste økonomene er enige med statsministeren om at lave fødselstall, som på sikt fører til færre arbeidstakere og skattebetalere, truer velferdsstaten. Basert på økonomenes modeller, mener økonomene at politikerne må gjøre mer for å få kvinner til å føde flere barn.

I følge økonomene handler det først og fremst om å friste unge kvinner med flere økonomiske insitamenter, rausere permisjonsordninger og bedre barnehager. Problemet er at dette ikke ser ut til å virke fordi politikerne samtidig har satset på en politikk som trekker i andre retninger, bl.a. idealet om at flest mulig kvinner skal ut i arbeidslivet, både for å realisere seg selv og for å bidra til fortsatt økonomisk vekst. Samtidig er tyder mye på at politikerne ikke har forstått hvordan dagens kvinner, men også deres hvordan deres partnere tenker når de vurderer om de skal sette barn til verden. For å forstå noe av det dette handler om, kan det være lurt å minne om det som skjedde i perioden etter andre verdenskrig da fødselstallene var svært høye.

Selv om de materielle forholdene i etterkrigstiden var utfordrende for folk flest med kummerlige boforhold, lave lønninger, lange arbeidsdager og et begrenset tilbud av varer og tjenester, var dette en tid preget av framtidsoptimisme. Folk trodde på politikernes løfter om en bedre framtid for alle. Det handlet bl.a. om et utdanningssystem der målsettingen var at alle skulle ha like muligheter, uansett sosial bakgrunn, og det handlet om et samfunn der goder og byrder skulle fordeles mer rettferdig enn tidligere. Sagt på en annen måte: Satte du barn til verden, kunne du være rimelig sikker på at dine barn ville få et bedre liv enn det dine foreldre og du hadde hatt. Vi som vokste opp på denne tiden, kan bekrefte at slik ble det. Vi var heldige!