Hvorfor er vi så uenige om samlivsetikken?

Tradisjonell kristen samlivsetikk er forholdsvis enkel. Den hevder at ekteskap inngås ved et frivillig og forpliktende løfte mellom én mann og én kvinne. Det løftet innebærer at de to vil holde sammen livet ut, og i fellesskap ta ansvar for de barn som antas å bli til som følge av den relasjonen som dermed etableres. I alt vesentlig er dette noe alle kristne kirker alltid har stått sammen om, selv om en har noe ulik praksis når det gjelder spørsmålet om hvordan en bør forholde seg til ekteskapsoppløsning og eventuelt inngåelse av nytt ekteskap. At ekteskapet som et livslangt fellesskap mellom én mann og én kvinne i prinsippet er å forstå som den eksklusive ramme om seksualliv og fruktbarhet, har det imidlertid vært enighet om.

I økende grad har denne forståelsen kommet under press, noe som viser seg gjennom en større toleranse både for ekteskapsoppløsning, eventuelt med ny ekteskapsinngåelse (såkalt seriemonogami), seksuelt samliv mellom dem som ikke er gift, og bruk av teknologi som løser forplantningen fra det seksuelle samliv, noe som også åpner muligheten for å hente inn sæd (eller egg) fra en tredje person. Fra og med 2009 har det i Norge også vært mulig for to personer av samme kjønn å inngå ekteskap.

Dette reiser selvsagt spørsmålet om hvordan kirkene bør forholde seg denne endringsprosessen. Til tross for økumeniske samtaler som på mange måter har ført de ulike kirker nærmere sammen, har de her likevel valgt ulike strategier. Den romersk-katolske kirke, de ortodokse kirker og kirkene i sør har i alt vesentlig fastholdt det jeg her har beskrevet som den tradisjonelle kristne samlivsetikk, mens utviklingen har fanget de protestantiske kirkene i Vesten i en debatt de til nå ikke har funnet gode og samlende løsninger på. Både skilsmisse og gjengifte, bruk av kunstig reproduksjonsteknologi og ekteskap mellom samkjønnede representerer derfor i disse sammenhenger uavklarte spørsmål.