Hvor begynner ansvaret?
ISRAEL-PALESTINA: Tiden er ikke inne for fordeling av skyld eller politisk fordømmelse. Tiden kaller på en empatisk innlevelse i sorgen hos alle parter, og en gryende erkjennelse av at kanskje også Norge har en andel i den lange historien.
POLARISERING: «Hvis vi tar side i konflikten og lar vår sorg bli til raseri mot den ene eller den andre parten, da mater vi konflikten», skriver Marit Kromberg fra kvekersamfunnet.
Cliff Owen
Både jøder og palestinere har vært dypt såret gjennom lang tid og bærer på hver sin kollektive smerte. Reaksjoner på sorg og smerte er godt beskrevet i lærebøkene, men når vi uttaler oss politisk, tar vi ikke med denne kunnskapen. Jeg vil forsøke å formidle et annet syn som jeg har hentet hos Paulo Freire, som jeg leste i min ungdom.
Brasilianske Paulo Freire (1921-1997) ble internasjonalt kjent gjennom boken De undertryktes pedagogikk. Freires arbeid forutsetter både personlig bevisstgjøring og arbeid for politisk samfunnsforandring. For Freire handlet ikke frigjøringskampen bare om et maktskifte. Den som undertrykker andre, er ikke fri selv. Den som blir undertrykt, kjenner ikke sin egenverdi og må i tillegg til kampen for makt, kjempe en åndelig kamp. Så kan undertrykkeren bli fri når den undertrykte frigjør seg selv. Hvis frigjøringskampen ikke inneholder dette elementet av kamp for åndelig frigjøring – transformasjon – vil den tidligere undertrykte bare fortsette livet etter revolusjonen som en karikatur av sin undertrykker.
Når jeg ga ser på situasjonen i Israel/Palestina, ser jeg bare sorg hos alle parter; smerte og dyp sorg ledsaget av angst og fortvilelse, et ønske om å finne en skyldig, en syndebukk, et raseri over at andre ikke forstår.
