Hvem eier Hauge?
HANS NIELSEN HAUGE: Jeg tror Trygve Riiser Gundersen langt på vei har rett i at det fra slutten av 1850-årene skjedde en bevisst og målrettet harmonisering av den unge Hauges opprør mot kirken.
HISTORIE: Hauges og haugianernes opprør mot konventikkelplakaten har hatt en tung symbolfunksjon for de lutherske organisasjonene. Trygve Riiser Gundersens nye bok gir god hjelp til å erkjenne hvor krevende det er å la hele historien komme til orde, skriver Svein Granerud, mangeårig medarbeider i Normisjon.
Aolph Tidemand/Nasjonalmuseet/Lathion, Jacques
Hvem eier Hauge? Med fjorårets Haugejubileum i friskt minne, må det være rom for å stille et såpass radikalt spørsmål. 250-årsjubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel ble feiret bredt og mangfoldig i fjor – pandemien til tross. Jeg tror neppe at bredden av miljøer, fagpersoner og samfunnsrepresentanter har vært så iøyenfallende ved tidligere jubileumsmarkeringer. Det ble mange ulike bidrag som løftet fram og synliggjorde hva Hauge og Hauge-bevegelsen har betydd. Jeg bidro selv også, i skrift og tale. Og jeg forsøkte faktisk å være litt bevisst på hva jeg i slike situasjoner har med meg som bakgrunn og premisser. For også jeg hører hjemme i en tradisjon og en sammenheng.
Etter jubileumsåret kommer så Trygve Riiser Gundersen med sin bok om Hauge. Han er ikke redd for å utfordre, og i intervju med VL beskriver han hvordan indremisjonsbevegelsen på mange måter utsatte Hauge og Hauge-bevegelsen for et konservativt kupp. Det er særlig Gisle Johnsson og Lutherstiftelsen (fra 1891: Det norske Lutherske Indremisjonsselskap) han har i blikkfeltet. Jeg leser, og utfordres bare enda sterkere til å reflektere over historietolkning og identifisering. Dette er ikke en bok en raskt legger fra seg. Er en interessert i norsk kirke- og samfunnshistorie, kommer den høyt på rangstigen. Dokumentasjonstilfanget er imponerende, og språket lett tilgjengelig.
En fortelling som legitimerte kallet
