Noen vil kanskje spørre, hvorfor denne artikkelen? For det første, når undertegnede skriver litt om det som har skjedd i hans liv, så er det en god del saker som faller på sin rette plass. For det andre, så kan det som er skrevet om organisasjon og menighetsliv, være en advarsel for andre godtroende mennesker, som tror at de kristne er bedre enn andre.
Det lønner seg ganske enkelt ikke for en vanlig kristen og være i sammen med ledelsen i de hell(d)iges forsamling, dersom du vil ha det behagelig i din hverdag. Det er en kjennsgjerning, at det går mange, mange sårede personer rundt i Norge, som burde ha blitt valgt inn i menighetsstyrene, men som iskaldt har blitt oversett og forbigått. Og det virker også slik hos forfatteren, at desto lengre opp i hirakiet du kommer, desto dårligere står det til med "beinvaskingen!" Eller for å si det må en annen måte, svært få av de gamle lederne er interessert i å hjelpe nyfrelste, tidligere narkomane, alkoholikere og folk med tilpassningsvansker. Nå tror ikke jeg at jeg har vært spesiellt uheldig med mine medvandrere. Som historien viser, så ville nok flertallet av andre karriere-kristne gjort det samme. Men livet er en kamp, sies det, og det synes som om kampen hardner til, desto høyere opp på den kristne rangstigen du kommer!
Klasseskillet i menigheten med pastorer og eldstrebrødrere med familier på den ene siden, og almuen på den andre siden, synes altså å være til stede i fullt monn. I stedet for å følge Jesus eksempel som vasket disiplenenes føtter, har det hele blitt snudd på hodet! Nå forlanger de samme familiene, at DE vil ha "SINE føtter vasket av almuen!" Klasseskillet i menighetene synes med dette å være komplett!
Bestill abonnement her
KJØP
