Trude Hellesø

Styremedlem i Mennesker i Limbo

Novembertåka ligger som et grått teppe over hovedstaden. Ikke siden i mars har Oslo registrert flere koronasmittede. De aller fleste er rustet til å takle ensomheten, utryggheten og usikkerheten når byen stenges ned. For noen er dette på grensen av hva et menneske kan tåle.

Dette er Ali

Jeg møter Ali på gata i Oslo sentrum. Han bærer på en grønn plastpose. Den inneholder «et helt liv». Ali tar mye plass, men bak den overstrømmende fasaden forstår jeg fort at jeg står foran et menneske som har opplevd mye vondt.

Ali kom til Norge fra Somalia som 14-åring. Endelig ble han gjenforent med sine søsken som hadde fått oppholdstillatelse noen år tidligere. Ali fullførte videregående skole, han hadde alle muligheter og en framtid i Norge. Men sånn skulle det ikke gå. Ali ble utvist fra Norge i 2018.

Som papirløs har Ali få rettigheter. Han har ikke noe hjem eller et sted å sove. Under pandemien har han tilbrakt de fleste nettene i en park. Når helga kommer er det nesten ingen tilbud for mennesker som lever som han.

LES OGSÅ: Mangler helsehjelp – bruker superlim for å redde tennene

Traumatisert og syk

Ali har også blitt en «kasteball» i systemet. Med et utvisningsvedtak i lomma har han kun rett på akutt helsehjelp. I takt med den økte smittesituasjonen i landet, øker også risikoen for alvorlig sykdom for mennesker som lever en omflakkende tilværelse på gata.

Til tross for flere innleggelser i psykiatrien, oppfyller ikke Ali kravene om opphold på helsemessig grunnlag. Selv om han ifølge sin advokat har kroniske lidelser som over tid kan utvikle seg til å bli en alvorlig sinnslidelse.

Ali har en vond historie, han er plaget av flashbacks og stemmer knyttet til vanskelige opplevelser i barndommen. Han forteller at han som liten gutt så sin mor og et søsken bli drept av militsen.

Han har trådt feil og gjort ting som vårt samfunn ikke kan akseptere. Men han har også forsøkt å rette opp sine handlinger og har sonet sin straff. Traumatisert og syk betaler Ali en dobbel pris. Uten den helsehjelpen han trenger vil han fortsette det endeløse kjøret mot avgrunnen, mens vi står rådløse og ser på.

Norge er hjemlandet

Ali er en av mange papirløse som har et ekstra vanskelig liv under koronapandemien. I organisasjonen Mennesker i Limbo er vi vitne til at resurssterke mennesker går til grunne: mennesker i alle aldrer og med ulik bakgrunn. Noen er i en familiesituasjon og har barn, andre lever alene og er avhengige av familie og venner. De eldste er over 70 år, flere har vært en del av vårt samfunn i 10–20 år. Etter så lang tid er det få som har noen tilknytning til det landet de opprinnelig kom fra.

For Ali er Norge hjemlandet, det er her han giftet seg og fikk barn, og det er her han ønsker å bli gammel. Ali er desperat etter å få hjelp, men under så utfordrende forhold er det lett å havne i konflikter med andre mennesker. I stedet for å få den hjelpen han trenger ble han for noen dager siden satt på glattcelle. «Jeg blir ikke behandlet som et menneske, og jeg har ikke gjort noe galt», sier Ali mens han løfter armene fredelig i været.

Snart er det ett år siden eldre, lengeværende og ureturnerbare asylsøkere ble lovet en engangsløsning, et amnesti. Hvorfor har det tatt så lang tid å få dette på plass? Det begynner å haste, for noen blir det kanskje for seint. Trolig kan også Ali se langt etter en engangsløsning selv om han har vært her i over 20 år. Som tidligere straffedømt oppfyller han ikke kravene.

LES OGSÅ: SV vil hjelpe papirløse: – En menneskerett å få god helsehjelp

Korona-amnesti

Samtidig som myndighetene oppfordrer til felles dugnad, at vi skal ta vare på hverandre og bekjempe smitten sammen, er det en liten gruppe mennesker midt blant oss som faller utenfor denne dugnaden. «Hva gjør jeg om jeg blir syk, jeg har ingen fastlege». Nasim er bekymret for sin egen, men også for andre papirløses helse.

Fra et asylmottak deler Meseret sin uro. «Vi er fire personer som bor på et lite rom, vi deler også kjøkken, jeg er engstelig og opplever bosituasjonen som utrygg», sier hun.

«Er det ikke på tide å omfavne menneskeverdet og gi de få lengeværende og ureturnerbare et amnesti, et korona-amnesti?». Oppfordringen kommer fra Addis. Han har fire barn og samboer, men som papirløs kan han ikke forsørge sin familie. Addis er flyktning fra Eritrea, resurssterk og engasjert. Nå oppfordrer han til handling, og budskapet retter han til våre folkevalgte politikere og norske myndigheter.

Ny kveld

Jeg tar farvel med Ali som sakte går bortover den folketomme gata. I den ene hånda holder han fortsatt hardt i den grønne posen. Om noen timer er det igjen kveld, og jakten på medmenneskelighet og et sted å sove er i gang.

Ali er et pseudonym. Redaksjonen kjenner hans egentlige navn.

LES MER:

Les om kvinnen som biskop Stålsett har gitt jobb: «Hvem skal holde Lula i hånden når hun dør?»

Helsesenteret for papirløse er stengt. – Flere har tilstander som kommer til å bli alvorlige

Vårt Land mener: En lov som forbyr mennesker å forsørge seg selv er feil, og bør oppheves