Hva får en ekspressiv pinsevenn til å stivne som en påle i en gudstjeneste?
ANDRES TRO: Selv om de fleste pinsevenner har et avslappet forhold til katolikker i dag, kan jeg huske hvordan skepsisen kom til uttrykk i mine barndomsår. Med en slik bakgrunn burde jeg kanskje sittet her skjelven og bekymret, men det gjør jeg ikke.
KAN HUSKE SKEPSISEN: – Selv om de fleste pinsevenner har et avslappet forhold til katolikker i dag, kan jeg huske hvordan skepsisen kom til uttrykk i mine barndomsår, skriver pinsevenn Simon Stisen.(Foto: Privat)
Knelende og korsende entrer messedeltakerne den stille, men fullstappede St. Olav domkirke i Oslo tidlig en søndag morgen. Jeg har beina trygt plassert på en fotstøtte som senere skal vise seg å være en knelebenk. Straks kirkeklokkene stopper å ringe, overtar orgelet mens forsamlingen reiser seg i en allsang som når til taket. Inn midtgangen kommer presten med Bibelen hevet over hodet, mens en følgesvenn svinger med røkelse. Den uvante høytideligheten gjør meg usikker på hvordan jeg skal reagere og jeg ser meg til sidene: Noen korser seg, andre bukker og kneler mens andre peker mot himmelen.
Som ekspressiv pinsevenn er jeg vant til sterke trosuttrykk, men i dag er det jeg som står stiv som en påle. Det er nemlig mye som oppleves fremmed når jeg prøver meg som katolikk for en dag. Selv om jeg med glede har slitt ned ulike kirkebenker siden ungdomstiden, var det ingen katolske kirker å besøke blant lille Mandals ti menigheter. På mange måter har høykirkelig kristendom alltid opplevdes ganske fjern, med unntak av en og annen skolegudstjeneste i Den norske kirke. Mest fremmed av alt, var og er nok Den katolske kirke.
Foreslått som antikrist
