Hva er integrering?

Tragedien 22. juli har ført til fornyet fokus på sameksistensen mellom ulike kulturelle grupper. Nå er det et intenst ønske om å øke fellesskapsfølelsen. Dette er selvsagt positivt. Faren er at vi gjør de reelle utfordringene usynlige.

Integreringsbarometeret 2010 er interessant lesning. Når halvparten av de spurte mener at integreringspolitikken har feilet, er dette holdninger som må tas på alvor. Samtidig mener flere offentlige utvalg at integreringen er vellykket. Mange gode tiltak er da også satt i verk for å få innvandrereinn i norsk hverdag. Det oppsummerende spørsmålet blir: Hva er egentlig integrering? Er det gratis språkopplæring i barnehagen, norskopplæring i kombinasjon med arbeidstrening; innvandrere ut i arbeidslivet? Eller er det noe mer? I integreringsdebatten er det hele veien på disse momentenefokus ligger. Men er ikke integrering noe dypere, noe videre? Er det ikke også å fungere i den praktiske hverdagen i lokalsamfunnene? Være en del av det norske samfunnslimet? Og er det ikke minst å ha en felles hverdag sammen med norskkulturelle familier i nærområdet? Vi er ikke i tvil om at dette fokuset må vektlegges langt sterkere om tallene i Integreringsbarometeret skal bevege seg i rett retning.

Mens sentrale samfunnsaktører diskuterer norsk- og arbeidsopplæring for innvandrere, jobber mange norskkulturelle familier med å møte en praktisk hverdag. En hverdag der de på mange måter er nedprioritert. Mye av ressursene på skolen går til innvandrerbarna. Det er stadig færre å dra fritidsaktivitetene sammen med. På aktivitetsskolen er det så og si utaktuelt med tilbud som har egenandel, fordi få kan betalefor seg. Politikerne diskuterer tiltak for innvandrerbarna, men glemmer deres norskkulturelle venner. De opplever en hverdag der ressurssterke superforeldre er avgjørende for at de skal få sine positive utfordringer i skole og fritid. Foreldre som kjøper ekstra skolebøker, som strekker seg i alle retninger innenfor de utroligste fritidsaktiviteter og som er opptatt av kulturell tilhørighet. Og som ser barna sine. For en hverdag i et utfordrende flerkulturelt samfunn gjør noe med små 1. klassinger. Barn som tror at hverdagen deres skal bestå av små trakasseringsepisoder. Som tror at andre har rett til å bestemme påleggsvalget deres, som godtar å bli stemplet i pannen med "rett" religion. Dette er også en del av integreringsutfordringen som sentrale politikere må gripe langt mer aktivt fatt i om Integreringsbarometeret skal gå i ønsket retning.

Segregeringen øker mer enn integreringen. Vi er mange som lurer på hva denne hverdagen gjør med barna våre. Det vet ingen.Vi ønsker ikke å eksperimentere med våre barn, men ser at vi gjør det. Derfor flytter mange, og gjennom det forsterkes utviklingen. Skal Integreringsbarometeret bli mer oppløftende lesing fremover, må integreingspolitikken få et annet og langt mer jordnært innhold. Vi trenger at Lysbakken og andrepolitikere ser dette.

Det er fremdeles en del av oss som tror på at en grad av integrering er mulig. Vi ønsker fortsatt å bo midt i dette flerkulturelle samfunnet - med barna våre. Men vi klarer ikke utfordringen uten drahjelp fra det politiske miljøet!