Hospice - overflødig i norsk helsetjeneste?

I desember 2017 skulle vi få svaret, en ny offentlig utredning ble lagt frem. NOU 2017:16 På liv og død. Med den startet også en viktig debatt som ikke bare bør være interessant for helsepersonell og politikere, men som dypest sett berører oss alle. Vi skal alle dø. Kvaliteten på omsorgen for alvorlig syke og døende er i mine øyne lakmustesten som avslører vårt samfunns menneskesyn og synliggjør menneskeverdets stilling. I den aktuelle debatten som pågår om legalisering av aktiv dødshjelp er livshjelp og gode omsorgstilbud for alvorlig syke og døende svaret slik jeg ser det. Det er verdt å merke seg at vi som har jobbet lenge i feltet og i omsorgstilbud som har fungert godt svært sjeldent erfarer at alvorlig syke og døende fremsetter ønske om aktiv dødshjelp. Og da er det ofte som et utrop over en fortvilet situasjon, ikke et vedvarende ønske.
Som sykepleier ved både Hospice Lovisenberg og på en Lindrende enhet i kommunehelsetjenesten har jeg nå 20 års klinisk praksis med alvorlig syke og døende. Jeg har fulgt godt med, og jeg er bekymret for utviklingen.

VIRKEMIDLER OG ABSOLUTTE KRAV
Sølvi Karlstad konkluderer i sin kommentar «Hva er hospice?» (Verdidebatt 11.1.) med at "NOU 2017:16 beskriver en gjennomførbar utvikling av et likeverdig tilbud basert på hospicefilosofiens kjerneverdier". Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke leser utredningen like optimistisk. Grunnen til det er at nytenkningen som kom med forrige NOU (1999:2 Livshjelp), at palliative senger og enheter i kommunehelsetjenesten skulle erstatte satsing på hospice, har noen vesentlige mangler. Jeg ser heller ikke at den nye utredningen foreslår virkemidler som vil medføre at tilbudet verken blir mer likeverdig eller garanterer hospicefilosofien som bærende element. Jeg konstaterer en fortsatt satsing på palliative enheter og senger uten noen form for absolutte krav til bemanningsnormer, kompetanse, krav til tverrfaglighet eller konkrete forslag til finansieringsordninger av palliative tilbud i kommunene.

ERFARINGER FRA KOMMUNEHELSETJENESTEN
NOU 2017:16 bekrefter at det er ulikheter i dag og at langt fra alle kommuner har egne palliative tilbud. Min erfaring fra kommunehelsetjenesten er at det er store forskjeller i tilbud fra kommune til kommune. Postnummer og kommuneøkonomi avgjør, og tilbudene står ofte i fare for kutt ved de årlige budsjettbehandlingene. Den lindrende enheten jeg arbeider ved har «overlevd» takket være etterlatte og pasienter som har "ropt høyt."
I en av våre nabokommuner planla de oppstart og gjorde klart lokaler til en palliativ enhet. Enheten kom imidlertid aldri i drift da det ble klart at det kostet mer å drifte denne enheten enn en ordinær sykehjemsavdeling.
En annen bekymring er at krav om faglig forsvarlig og økonomisk bærekraftige tilbud ikke nødvendigvis kan ivaretas med små palliative enheter eller palliative senger på sykehjem. Det handler både om å få til robuste fagmiljøer også i kommunene og trygg drift med kompetent personale 24/7, 365 dager i året.