Ole Christian M. Kvarme

Biskop Emeritus

For noen år siden skrev en jøde som hadde vært stolt av sin davidstjerne i Aftenposten: «Nå får jeg en klump i magen av tanken på å bære davidsstjernen på åpen gate.» Nylig ville en menighet på Jørpeland lyse opp adventsmørket med en davidstjerne. Men noen ble forarget, kommunen fulgte opp og ba menigheten endre stjernens form.

Stjernen på Jørpeland er blitt diskusjonstema. Selv små tildragelser kan bringe opp i dagen spørsmål som det er viktig å dvele ved. Utsagnet i Aftenposten viser at stjernens form i vår julefeiring også kan berøre vår respekt for jøder som jøder i vårt samfunn.

Kunnskaps- og historieløs protest

For menigheten på Jørpeland var valget av en sekskantet stjerne tilfeldig, det var den enkleste måten å lage en stjerne. Men protesten og kommunens henstilling er avslørende. De henviste til politiske implikasjoner. davidstjernen preger det israelske flagget og kunne oppfattes som støtte til staten Israel.

Men en slik protest er kunnskaps- og historieløs. Den sekskantete stjernen er et gammelt symbol i kristen og jødisk tradisjon og brukes også i andre kulturer og religioner. Som uttrykk for jødisk identitet ble den tatt i bruk i århundrer før staten Israel ble opprettet. I det perspektivet avslører protesten en farlig agenda: At det staten Israel er og gjør, skal vendes mot jødene fordi de er jøder.

Julestjernen har mange former

I kristen billedkunst og symbolbruk har julestjernen mange former – fra den helt enkle med fire tagger til fem, seks, syv, åtte og til den mest avanserte: Moravia-stjernen med opp til femti tagger. Når vi feirer kristen jul, er stjernens form ikke avgjørende. Uansett form peker den da mot stjernen som ledet vise menn til Betlehem, og mot barnet som ble født og lagt i en krybbe.

I dag benyttes oftest den femkantete stjernen i vår feiring av advent og jul. Men det er fare på ferde når det henstilles til at den sekskantede stjernen, davidstjernen, ikke skal brukes. Det vitner om liten respekt for både kristen og jødisk tradisjon.

Uttrykk for jødisk identitet

Davidstjernen er funnet som relieff på steiner i synagoger fra Jesu tid. I middelalderen dukker den opp i jødiske skrifter, og på 16- og 17-hundretallet ble den det vanlige symbol i og på synagoger og for jødiske menigheter. I dag er davidstjernen fortsatt et uttrykk for jødisk identitet, ikke bare i Israel, men på alle kontinenter der jøder lever. På hebraisk kalles den Magen David, Davids skjold, en referanse til Gud som er trofast mot sine løfter til David.

I det mørkeste kapitlet i Europas historie, nazistenes Tredje Rike og Holocaust, måtte jøder bære en gul davidstjerne for at de skulle kunne identifiseres som jøder. Med den gule stjernen kom diskriminering, hatefull atferd mot jøder fordi de var jøder, og så transport til Auschwitz. Noen år senere ble den i blått nasjonalsymbol for jødene i deres fedres land.

I sine dagbøker fra den tyske okkupasjonen av Danmark skrev kong Christian om en samtale med statsministeren. De drøftet nazistenes intensjon om å innføre sine jødelover også der, og kongen gav tydelig beskjed om sin motstand. Han sa: «Hvis et sådant Krav rejstes, imødegik vi det best ved, at vi alle anlagde davidstjernen.»

Knefall for anti-jødiske holdninger

Kong Christians utsagn setter tildragelsen på Jørpeland i relieff. Jeg har tiltro til at pinsemenigheten der ønsker solidaritet med det jødiske folk. Jeg vil også gjerne tro menigheten når den sa seg villig til å endre stjernen for å unngå splittelse og bygge bro i lokalsamfunnet.

Men hva og hvem skulle man bygge bro til? Og hva skjer når de gir etter for en henstilling om å endre en stjerne som både har sin plass i kristen tradisjon og er uttrykk for jødisk identitet? Når stjernen ble et kommunalt anliggende og politiske hensyn ble trukket inn, er jeg redd effekten ble et utilsiktet knefall for anti-israelske og anti-jødiske holdninger.

Sosiale medier har forsterket frontene i debatten som fulgte. Men noen av disse frontene er fiktive. På Facebook spørres det om kommunen har en muslimsk ordfører, og det påstås at dette er å underkaste seg muslimer. Det er en graverende og kunnskapsløs anklage, både mot ordføreren og mot muslimer. I muslimsk tradisjon har nemlig davidstjernen også sin plass, men kalles der Salomos segl, noe den har til felles med jødisk middelalderlitteratur.

LES OGSÅ: Jens Kihl: Julen er ikke under angrep i Norge

Fattigere uten davidstjerne

Når vi feirer jul, er ikke stjernens form avgjørende. Men vi vil bli fattigere i vår tradisjon uten den sekskantete stjernen som davidstjerne. Om noen hadde bedt meg unngå å bruke den fordi den preger det israelske flagget, ville jeg svart:

Davidstjernen er noe langt mer enn staten Israel og dens regjeringers politikk til enhver tid. Den er et gammelt jødisk symbol og identitetsmerke. Jeg er glad i korset i vårt norske flagg fordi det peker utover oss selv og samtidig sier noe om den tradisjonen vi bærer med oss. På samme vis kan jeg også verdsette davidstjernen i det israelske flagget. Vår julefeiring handler imidlertid ikke om politikk, men om noe dypere og mer langtrekkende.

Davidstjernen er også et gammelt kristent symbol. Men nettopp fordi det i flere hundre år har vært et jødisk identitetsmerke, forankrer den i dag vår julefeiring i noe umistelig: sammenhengen mellom det jødiske og kristne i vår tro. Advent og jul handler om hans fødsel som var av Davids hus og ætt og som vi tror er Israels Messias og folkeslagenes frelser. Jesus ble født inn i en jødisk familie, han levde som jøde og virket i tråd med sitt folks tradisjoner.

Håper på frimodighet

Det er disse tradisjonene synagogen har ført videre, og som gjør at vi bevisst kan og bør bruke davidstjernen i vår julefeiring. Mitt håp er at det også kan gi jøder frimodighet til å bære den som uttrykk for sin identitet.

LES MER: Tysk avisgigant tar avstand fra jødehat med egen «klipp ut-kippa» i avisen

LES MER: Her besøker skolebarna pinsemenigheten istedenfor skolegudstjeneste i DNK

LES MER: Det var ingen selvfølge at vi fikk korset i flagget. Det kunne blitt stjerner.