Håpløshetens motgift
KRISETIDER: Ifølge den svenske erkebiskopen Antje Jackelén, trues tilværelsen av fem p-er som sammen skaper en giftig cocktail. Men det finnes en motgift.
LYS I MØRKET: Fred og demokrati er ikke lenger selvsagte goder, og mange kjenner på dyp fortvilelse. Men det finnes en motgift, et lys som trenger gjennom langfredagsmørket, skriver Merete Thomassen. Bildet viser en ukrainsk kvinne i bønn.
NTB
For en tid vi står i. Det er for så vidt gammelt nytt. Menneskeheten står alltid i litt av en tid. Det er alltid kriger og kriser i verden, og eksistensen er alltid trua av undergang. Det er ikke det som er rart. Det rare er at vi fremdeles lever.
Likevel tror jeg mange av oss kjenner en utmattelse etter to år med pandemi, en pandemi som endelig begynte å slippe taket. Det gjorde det mulig å puste litt roligere, men roen ble raskt forstyrra av enda en klimarapport som blinker rødt, og invasjonen av Ukraina. Fred og demokrati er ikke lenger selvsagte goder, konspirasjonsteoriene florerer, og det er lett å gi seg over til fortvilelsen.
Lenge har det kjentes som et pliktløp å snakke om at vi ikke må gi opp håpet. Jeg tror kanskje en god del har sagt det på autopilot, uten selv å være overbevist. Likevel kan tankene fort gå til langfredag, til den gudsforlatte dagen, når det rapporteres om bombing av tilfluktsrom, utslettelse av landsbyer og massakrering av sivile. Jeg tror mange kjenner avmakt. Hvor skal vi begynne? Nytter det, det lille jeg gjør, mot så voldsomme destruktive krefter?
