Håpet er gått i svart

Et evakueringsfly gikk fra Tel Aviv til Oslo onsdag den 11. oktober. 180 personer, de fleste norske, hadde møtt opp for å være med. Der var både voksne og barn. Sammen med diplomater fra den norske ambassaden, var jeg til stede for å snakke med folk som var på vei hjem. Det ble både smil og tårer. Gleden var stor over å få muligheten til å dra hjem til Norge. Samtidig var det et alvor over situasjonen, og sorg over lidelsene som fant sted.

Det var rart å være igjen på flyplassen da evakueringsflyet gikk. Det var en tomhetsfølelse jeg kjente i magen. Noen kan kanskje kalle det en smak av frykt. Jeg kunne benyttet meg av muligheten til å dra hjem. Likevel valgte jeg å bli. Det handler om oppdraget om å være til stede med tro og håp der livet står på spill.

Påfølgende dag opplevde jeg at mine fly ut ble kansellert. Det begynte å tette seg til. Både kropp og hode fortalte at sanden i timeglasset var i ferd med å renne ut. Kreftene var ikke lenger på topp. Da var det bare å følge uroen som hadde festet seg, og sette kurs. Jeg ble med ambassaden på et nytt oppdrag ved å bli med til Eilat hvor det var satt opp et nytt fly hjem. Denne gangen var det rundt tretti personer som valgte å følge flyet mot nord. Forskjellen for meg var at jeg denne gang var blant dem. Med rødt pass hadde jeg igjen vunnet i lotto. Jeg hadde mulighet til å dra. Det er det ikke alle som har.