Gudsdimensjoner i identitetsutviklingen
En teologisk dimensjon kan utvide mitt tenkningsrom som terapeut, for det å tro på noe utenfor en selv har stor betydning i menneskets identitetsutvikling.
MENNESKE: – Vi trenger stadig noen til å forstå noe vi ikke kan forstå om oss selv, skriver Torunn Landrø i dette essayet.
Erlend Berge
I 1927 skrev Nobelprisvinneren Romain Rolland i et brev til sin venn Sigmund Freud at han savnet beskrivelser av «the oceanic feeling» i Freud sine tekster. Rolland mente dette var en universell erfaring mange mennesker hadde, av evigheten, det uendelige, det transcendente. Freud ville ikke helt innlemme dette i sin psykoanalytiske, naturvitenskapelige teori. Freud om det.
Vi har dog ham å takke for svært mye av det jeg her skal tematisere. Og mange nye teoretikere i psykiatrien gir god plass for å tenke at det finnes en gudsdimensjon, eller noe transcendent i vår personlighetsdanning.
Som troende tror jeg jo at Gud finnes, både som en ytre instans, og i enkeltmennesket. Og jeg kan jo ikke ta av meg denne troen når jeg går inn i terapirommet. Jeg snakker ikke med pasienter om Gud, med mindre de selv bringer det inn. Jeg erfarer dog at en teologisk dimensjon er godt forenlig med å være terapeut: Det utvider tenkingsrommet. Det å ikke vite sikkert, men samtidig «vite» eller tro på noe eller noen utenfor meg selv, har betydning i menneskets identitetsutvikling.
