Går vi mot en økumenisk vinter?
Ingen av oss kan late som om kirkeskillene ikke eksisterer. Men vi kan bli flinkere til å tenke etter hva vi faktisk står sammen om.
Terje Hegertun(Foto: Illustrasjon: Sarah Gundhus Bøe)
I en tid med økende polarisering, interessekonflikter og nasjonalisme, kommer idealer som fremmer forsoning og dialog under press. Det kan se ut som om enkelte kirker er blitt mer opptatt av å markere sine egne revir. I enkelte medier er debattnivået urovekkende lavt. Det er blitt lettere å påpeke andres feil og svakheter. Mange er bekymret for at det tillitsfulle samarbeidet som møysommelig har vært bygd opp mellom kirkene, skal gå tapt. Hvis enhetstemperaturen faller, dras vi fra hverandre og avstanden mellom kirkene blir større.
Når demokratiske verdier og internasjonal rettsorden tråkkes ned, reagerer også kristne ledere. Samarbeidsrådet for kristne kirker i Barentsregionen (SKKB) har lagt ned sitt dialogarbeid etter at krigen i Ukraina brøt ut. Biskoper i nord fordømmer både krigshandlingene og de nære båndene som den russiske kirken har til regimet i Kreml. Når staten og kirken bruker hverandre gjensidig for å legitimere krigshandlingene og når ortodokse brødre slåss mot hverandre, så er ikke det noe vakkert syn.
Spørsmålet blir påtrengende: Går vi mot en økumenisk vinter? Er den kristne enhetstanken i krise? Hvordan gjenvinner vi visjonen om at kirken dypest sett er én?
