Livredde for politiet

– Hver eneste torsdag natt får vi ikke sove. Vi er våkne og venter. For det er på den dagen de har kommet hver gang, sier faren.

Moren nikker bekreftende.

– Men etter klokken 6 blir vi roligere. Da vet vi at politiet ikke kommer allikevel, legger hun til.

De to foreldrene sitter i en kjeller i Hønefoss Kirke, i kirkeasyl, rundt et lite salongbord. De smiler vennlig og forsiktig, men ser slitne ut. Det er fredag formiddag. Bordet er dekket med kaffe og sjokolade. De to sønnene på snart fire og seks år er i barnehagen. Minstejenta på litt over ett år har akkurat begynt å ta sine første skritt. Hun stavrer rundt i lokalet mens hun smiler og roper.

– Brutalt 

Barna har fortsatt mareritt etter hendelsen tidlig om morgenen 23. februar i år. Mens den afghanske familien ligger og sover, knuser politiet vinduet på ytterdøra, bryter opp døra med brekkjern og stormer menigheten Nytt Livs bygg på Fitjar i Hordaland med kamprop, der familien er i kirkeasyl. De bråvåkner i senga som knekker av vekten fra flere politifolk som tramper opp i den, og som står over dem og brøler. Det er slik de forteller historien.

Pågripelsesaksjonen og døgnet som fulgte skal ha vært så voldsom at pastor Frank Håvik og menigheten anmeldte Politiets utlendingsenhet (PU) til Spesialenheten for politisaker i slutten av oktober. De mener aksjonen var å regne som uforholdsmessig politibrutalitet, brudd på politiinstruksen og på familiens menneskerettigheter. Ifølge pastoren har helsepersonell slått fast at både foreldrene og barna er blitt sterkt traumatisert av hendelsen.

Det første døgnet etter pågripelsen fikk ikke datteren, som da var seks måneder, tilstrekkelig føde. Politiets håndtering av moren førte til at hun mistet brystmelken, og politiet skaffet ikke melkeerstatning, heter det i anmeldelsen.

– Da politiet kom, satte datteren min i å skrike. Hun gråt masse hele tiden. Jeg fikk ikke lov til å skifte bleie på henne, eller gi henne melk. Hun måtte vente lenge og ble forferdelig redd, forklarer moren og følger datteren med blikket.

– Gjorde i buksa

Moren forteller videre med lavmælt og skjelvende stemme hvordan de to sønnene på da tre og fem år ikke fikk mat i løpet av det døgnet aksjonen pågikk, bortsett fra et lite måltid tidlig på dagen. På Trandum utlendingsinternat måtte hun kle av seg alle klærne foran barna.

– Den ene sønnen vår gjorde i buksa og gråt masse. Han ble veldig redd. Begge sønnene mine tenker fortsatt veldig mye på dette. De spør hvorfor politiet gjorde det, sier hun.

Tårene begynner å trille.

Hver eneste kveld forfølges hun av tanker om pågripelsen og døgnet som fulgte. Hun tenker også på hvorfor barna ble holdt på utlendingsinternatet.

Bare to måneder tidligere, den 30. desember i fjor, erklærte politiet at det var slutt på å sende barn og barnefamilier til internatet, ifølge NRK. Årsaken var Sivilombudsmannens to år gamle konklusjon om at stedet var uegnet for barn.

Løsninger

PU som ikke kommenterer saker under etterforskning, sa til Vårt Land på generelt grunnlag i oktober at de jobber med løsninger for å minske traumer og skadelig stress hos barn under aksjoner. De sier de har alltid som mål å utføre pågripelser der barn er involvert så skånsomt som mulig, og i tråd med barnekonvensjonen.

Også justis- og beredskapsminister Tor Mikkel Wara (Frp) har sagt at «barnas beste er et grunnleggende hensyn», og at «PU skal ha barnefaglig kompetanse, og politiet skal legge vekt på å skape en trygg situasjon for barna», da han denne våren og høsten svarte på kritiske spørsmål fra SVs stortingsrepresentant Petter Eide om «politibrutalitet» i blant annet Fitjar-saken.

---

Fitjar-saken

• Familien kom til Norge i 2015, og søkte beskyttelse fra forfølgelse i hjemlandet. De hadde innledet et hemmelig kjærlighetsforhold i strid med ønskene til kvinnens familie.
• Norge har flere ganger avslått søknad om asyl, med begrunnelse i at det ikke er fare for forfølgelse eller andr­e overgrep.
  Familien oppgir at de har konvertert til kristendom, og bedt om at avslaget blir omgjort. UNE mener konverteringen ikke er reell.
• PU ble anmeldt av menigheten Nytt Liv og pastor Frank Håvik til Spesialenheten i oktober, for måten aksjonen ble gjennomført på.
• PU sa til Vårt Land i november, på generelt grunnlag, at de jobber med løsninger for å minske traumer og skadelig stress hos barn under aksjoner.
• Spesialenheten opplyser til Vårt Land at de ikke konkluderer i saken om PU-anmeldelsen før jul. Det er uklart når endelig avgjørelse kommer.

---

Politibil

Søndag 18. mars gikk den afghanske familien «en tur» fra Hvalsmoen transittmottak i Buskerud der de oppholdt seg, og tok taxi til kirken. Det var orgelinnvielsen i nybygde Hønefoss kirke da familien tok kontakt med soknepresten og ba om kirkeasyl.

Nå henger det smilende familiebilder og barnetegninger på kjellerveggene med svart tape. Ett av dem en tegning av politibil med sirener.

Barna klarer ikke lenger å sove uten foreldrene, og sønnene leker ofte «foreldre og politi».

– De veksler på rollene. De leker at vi foreldre blir lagt i håndjern av politiet her på sofaen. Da vi kom hit tegnet sønnene mye, men bare politibiler og håndjern. Igjen og igjen.

– Innesperret

Det begynner å mørkne ute. Siden foreldrene ikke kan gå ut av kirken, henter sokneprest Tor Magnus Amble guttene i barnehagen. Han mener de har hatt godt av å være der.

– Barna har blitt mer frimodige. De samhandler mer. Det er ingen tvil om at eldstemann på snart seks år har tatt skade av å være på flukt, og at det er blitt forsterket av norske myndigheters håndtering av situasjonen, dessverre, sier Amble.

Gutten som hittil ikke har hatt språk, begynner nå å si noen få ord. Han ble stum i forbindelse med flukten over Egeerhavet, da båten de satt i holdt på å gå ned, samtidig som han var vitne til at en båt forliste med mennesker om bord.

– Flere leger har konkludert med at han har problemer og trenger hjelp, sier faren.

Siden foreldrene ikke kan gå ut, har det vært viktig å få hjelp til å aktivisere barna ute.

– Vi var bekymret i sommer. Det er ikke noe særlig å sitte innesperret. Vi forsøkte å få til en ordning slik at barna kunne komme ut litt, helst hver dag. De har ikke vært innelåst her. Familien kan åpne dørene selv og slippe barna ut på kirkegården. Men det er jo ikke noe sted for barn, forklarer soknepresten.
Guttene har fått barnehageplass gjennom barnevernet, og jenta venter på plass.

Kyss

Når guttene kommer inn døren fra barnehagen får lillesøster et kyss på pannen av eldstemann. Hun hyler av gjensynsglede. Barna setter seg for å tegne, men når faren forsvinner ut av rommet, roper eldstemann gjentatte ganger på ham. Gutten roer seg ned først når faren kommer inn og betrygger.

Mens barna er i barnehagen hele dagen, er de voksne hjemme. De sier de forsøker å tenke positivt på framtiden.

– Dagen er lang, og det er vanskelig å sitte stille. Vi trenger å gjøre noe. Derfor lager vi mat, vasker og hjelper til her i kirken. Hver mandag har vi norskkurs. Da kommer to lærere hit til oss, forklarer mannen.

Både han og kona som er i 20-årene, snakker norsk.

Framtiden er usikker. Vil de sitte i kirkeasyl fram til neste sommer, når anken på avslaget om oppholdstillatelse blir behandlet? Vil de få opphold?

I mars avgjorde lagmannsretten at familien ikke får bli i landet mens de venter på at anken blir behandlet. Men familien håper likevel på at de gjennom en søknad til Utlendingsnemnda (UNE) i det minste kan få bli i Norge midlertidig fram til neste sommer.

Ingen garanti

Prost Kristin Moen Saxegaard er en av de ansatte i Hønefoss menighet som følger familien tett. Hun merker at de lever i konstant usikkerhet. Kirkeasyl er ingen garanti for at ikke myndighetene kommer inn.

– Når asylantene kommer hit lokalt og banker fysisk på vår dør, så kommer jo hele flyktningpolitikken og middelhavstragedien rett i fleisen vår. Jeg kjenner på et ansvar. Det blir veldig nærgående, forklarer hun.

Det finnes ikke noe regelverk for hvordan kirken skal forholde seg til kirkeasyl, og kirkeasylantene faller også utenfor systemet. Det gjør det også til et krevende ansvar, mener Saxegaard.

Hun er fullt klar over at noen mener kirken overprøver myndighetene. Likevel:

– Dette er en spesiell situasjon. Det er en småbarnsfamilie som frykter for sitt liv. Jeg er klart bekymret dersom de skulle bli sendt tilbake til Afghanistan. Det er en fryktelig tanke. Det hender det tar fra meg nattesøvnen.