Friheten, livet og døden

I norsk abortlovgivning og i debatten om abortproblemet er det to motiver som stadig går igjen: For det første idealet om at den gravide kvinne skal ha rett til fritt å velge om hun vil bære frem det barn hun har under sitt hjerte; For det andre ideen om at hun bør og kan treffe et rett etisk valg når hun står overfor muligheten til å avslutte sin graviditet. I gjeldende abortlov (fra 1978) har man forsøkt å forene disse to motiver for kvinnens rett til selvbestemmelse innen graviditetens 12. uke. Samtidig har fosteret – om enn begrenset – rett til liv, som altså slår inn etter 12. uke. Lovgiverne tok altså hensyn både til den individuelle frihet for kvinnen og til fosterets menneskeverd. Spørsmålet om dette er en etisk holdbar løsning, kan vi her la ligge. Lovgivernes overordnede perspektiv i 1978 var i hvert fall et ønske om færrest mulige aborter.

Det er denne tematikken Gunhild Hugdal tar opp i sin avhandling: «The right Choice and the free Choice», som er et bidrag til kristen feministisk etikk om «reproductive justice»., som hun skal forsvare ved en disputas ved MF 09.06 d.å.

I avhandlingens sammenfatning hevder Hugdal at det er en spenning mellom «the free choice and the right choice», som reflekterer samfunnets manglende evne til å godta «the moral value of women’s reproductive freedom.» Denne spenning kan oppløses om «the right choice» blir normativt sidestilt med «the free choice.» Om det ikke skjer, vil «the moral choice» fungere som en barriere for «the free choice». For Hugdal blir det overordnede etiske formål å godta og sikre kvinners moralske rett til selv å velge en løsning av sitt "graviditetsproblem" ut fra egne preferanser. Når kvinnens selvbestemmelse på den måten blir den høyeste etiske verdi, får også Hugdals utsagn: «Abortpress og abortmotstand: to sider av samme sak» en god mening. Både abortpress og abortmotstand hviler på det samme premisset: kvinnens frie selvbestemmelse teller ikke.