For enkelt om fascismen
To ulike fremstillinger av fascismen representerer på hver sin måte uakseptable forenklinger av en kompleks ideologi.
I Klassekampen 25. april intervjues den svenske journalisten Henrik Arnstad om sin nye bok, "Elskede fascisme. – De svartbrune bevegelsenes ideologi og historie". Arnstad hevder at fascismens kjerne er "ultranasjonalisme", et fenomen han mener tydelig preger dagens Europa. Hans kobling mellom fascisme og nasjonalisme avvises 30. april av Eilev Groven Myhren som betegner fascismen som en "antisosialistisk" ideologi. Hverken Arnstad eller Myhren belyser fascismens ideologiske egenart.
Arnstad sier at ”Jeg holder meg til fascismeforsker Roger Griffins berømte definisjon: Fascisme er ultranasjonalisme preget av fremmedhat og antifeminisme.Den ser nasjonen som viktigere enn alt - og nasjonen er akutt truet. Det krever en nasjonal gjenfødelse.” Denne gjengivelsen av Griffins definisjon er ikke korrekt. Selv om Griffin fremhever tanken om nasjonens ”gjenfødelse”, inngår hverken ”fremmedhat” eller ”antifeminisme” i hans definisjon; her er Arnstads lesning litt vel kreativ.
Jeg vil videre presisere at Griffin legger mer i betegnelsen ”ultranasjonalisme” enn Arnstad tydeligvis gjør. Griffin sikter til en ”organisk” form for nasjonalisme, hvor individet fullstendig absorberes i nasjonen og blir som en liten celle i en stor organisme. Griffins ”ultranasjonalisme” representerer en gjennomført antiliberal, det vil si totalitær, type nasjonalisme. Hvis man ikke makter å sondre mellom ulike typer nasjonalisme, som spenner fra liberale til gjennomført antiliberale versjoner, vil man få store problemer med å fange inn den fascistiske nasjonsdyrkelsens egenart.
Bestill abonnement her
KJØP