Er norsk innvandringspolitikk inhuman, som bare vil ta imot 50 kvoteflyktninger fra Moria-leiren?
Kort tid etter at pandemien slo til i Norge i mars 2020 ble jeg som slagpasient utsatt for et fall på et omsorgssenter, som på nytt brakte meg inn og ut av sykehus og helseinstitusjoner i et halvt år tid. Det ga meg tid til å reflektere over helsevesenets tilstand i dagens Norge, og hva som kan gjøre tilstanden bedre. Jeg fikk føle på kroppen helsevesenets underbemanning . Jeg fant ut at det må ha noe med penger og bevilgninger å gjøre.
Historien kan lære oss noe om dette forholdet. Et ordtak fra romersk keisertid som pressgrupper og politikere på den politiske venstreside, ikke har tatt inn over seg, lyder: «Der hvor intet er, har keiseren mistet sin makt».
Staten er våre dagers «keiser». Aktører på den politiske venstreside overser det stattholderen i den østlige provinsen Asia Minor, dagens Tyrkia, forstod da han på 100-tallet e.kr. ba om penger fra keiser Hadrians «pengebinge» i Roma. Stattholderen trengte penger til å reparere helt nødvendige forsvarsverker i et romersk fort ved rikets østlige grense.
Han fikk avslag på sin henvendelse. Kassa i Roma var nesten tom! Pengemangel satte grenser for keiserens makt. Slike problemer ble det etter hvert mange av i Romerriket, og tiden etter keiser Hadrian (117-136), som var den 3. av «de 5 gode keisere», innvarslet rikets undergang noen hundreår senere. Murene han hadde bygd rundt keiserriket begynte å forvitre allerede i keiserens tid. Hadrians mur i England kan man likevel ennå se spor etter.
