Er det virkelig så farlig å snakke om livet etter døden?
Jula er den viktigste høytiden for de fleste i landet vårt. Jula 2020 blir annerledes for mange.«Hold avstand», sier myndighetene. «Jeg vil ha en klem» tenker vi.Da er det godt å vite at avstand også kan skape nærhet. Avstanden gjør at vi lengter etter nærhet, godhet, en klem, etter fysiske møter igjen. Og mange vil søke å ta igjen nærhet i jula, en nærhet som fører til mye godhet.
Vi er vant til å være trygge i Norge, men pandemien har skapt mye usikkerhet og frykt. Frykt for å miste jobben, at noen kan bli sjuke, at foreldre og besteforeldre kan dø av virus. I Danmark har frykten for Korona ført til at mange fler skriver testament. Kanskje har flere av oss innsett at vi ikke er udødelige. Det kan vi alle lære noe av: Et testament er et verdidokument som trumfer alle andre dokumenter, og julen gir både åpning og ro til refleksjon om temaet. Hvordan vil jeg at mine eiendeler skal fordeles? Den eldgamle julepynten, bunaden etter oldemor, alle de personlige tingene jeg er så innmari glad i. Hvem skal forvalte de tingene hvis jeg dør en gang?
For vi sier jo «hvis» i Norge og ikke «når», ikke sant?
For mange handler jula om håp. Juleevangeliet leses i alle kirker, og foruten obligatoriske barnedåper og bryllup, er julaften det første og siste besøket vårt til kirken i året. Familier samles, mennesker du knapt har møtt de siste årene ønsker deg en riktig god jul og overrekker gaver. Julekort og bilder kommer i posten, eller på Facebook, da. Og vi må selvfølgelig ikke glemme at jula tross alt er for de minste og nissen spør: «finnes det noen snille barn her?»
Bestill abonnement her
KJØP
