En unnskyldning for medfølelse
Heldigvis er ingen jeg kjenner direkte rammet av angrepene i Oslo-området. Likevel er vi alle rammet idag.
Jeg sitter i sjokk. Siden jeg så nyheten om bombingen i Oslo og tragedien på Utøya, har jeg sittet klistret til TV- og PC-skjermen. Og selvom det ikke er personlig, blir det emosjonelt veldig personlig, for alle nordmenn. Vi kan alle levende forestille oss det marerittet pårørende går igjennom i disse timene, og sårene de bærer i tiden fremover.
Midt i fredelige Oslo, der jeg selv både har jobbet bare et kvartal unna og gått forbi mange ganger, har altså en slik ondskap rammet. En massaker man tidligere bare har trodd kunne skje i USA, har rammet ungdom på Utøya. Og det bare noen mil unna der mine egne barn går til og fra barnehage og skole, hver dag.
I skrivende stund vet vi ikke hvorfor dette har skjedd, eller hvem som står bak. Men uansett må det i en eller annen form være et uttrykk for hat. Mens vi ser bygninger i brann og sladdede bilder av døde ungdommer på Utøya, er mitt håp og bønn at vi ikke gjengjelder hatet. La oss vise oss som større mennesker:
