En søndag morgen med smak av paradis
ANDRES TRO: Jeg forstår verken bønnen, forkynnelsen eller messingen, og vet ikke når jeg skal gjøre hva. Med ukjente lukter, helgenikoner, nye melodier og fremmed språk, føles det som å være i et annet land.
PÅ BESØK: – Det er ingen som hilser på meg, men noen kikker og smiler litt. Kanskje de kan se at jeg ikke hører helt hjemme her? skriver Constanse Borge om besøket i Hellige Olga menighet.(Foto: Privat)
En desembermorgen går jeg gjennom Vår Frelsers Gravlund på vei til Hellige Olga Menighet. Det er ikke blitt skikkelig lyst enda, og jeg ser nesten ikke et menneske på min lille rusletur fra Bislett til kirken. Når jeg er vant til gudstjenester i Grünerløkka misjonskirke klokka 19.00, føles plutselig 10 som tidlig morgen. Med usikkerhet om hva som vil møte meg, har jeg et silkeskjerf i lomma. Bare for å være sikker.
Når jeg kommer til kirken, er det fortsatt noen minutter til gudstjenesten begynner. Likevel er det fullt av mennesker og jeg hører en svak melodi. Ingen snakker i kirkerommet, men noen hvisker lavmælt sammen. Det lukter røkelse og det er ikoner på alle veggene. Noen kjenner jeg igjen fra bibelhistoriene, andre er nye for meg.
Langt fremme i rommet er det en skillevegg utsmykket med ikoner, malerier og noe julepynt, og det er en stor dør på midten. Senere forteller presten at dette kalles ikonostase, og symboliserer avstanden synden skaper mellom mennesket og Gud. Umiddelbart går tankene mine til «det aller helligste» i det jødiske tempelet fra Jesu tid.
