En samtale om påskeharen, nissen og Jesus ble en tapt mulighet
LIVVSYNSÅPENHET: Vi må våge å snakke om tro i møte med mennesker som ikke selv tror. Er vi tause om troen blir den til slutt så liten at ingen ser den.
HØYTID: Cecilia Ingulstad havnet i en samtale om påskeharen, julenissen og Jesus på kontoret, og angrer på at hun ikke tok muligheten til å snakke om sin egen tro.
Torstein Bøe
I Aftenposten spør Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke, om det er en belastning å være kristen i Norge. Han oppfordrer oss som har en tro eller et livssyn til å våge å fortelle om det for å skape gode samtaler om tro. Denne teksten traff meg, fordi den tar opp spørsmål jeg har stilt meg helt siden jeg uforvarende havnet i en samtale om påskeharen, julenissen og Jesus på kontoret.
Jeg har vokst opp med tanken om at tro en privatsak. På jobben snakker vi aldri om tro og det å skulle spørre en kollega om religiøs tilhørighet er for meg like upassende som å spørre hva vedkommende stemte ved forrige valg. Likeledes er det heller ingen på kontoret som vet hva jeg tror eller ikke tror.
Jeg var taus
