Jorunn Økland 

Teolog og direktør ved Det norske institutt i Athen

Dåpstallene raser. Det er en logisk konsekvens av større endringer som har skjedd mens kirken enøyd har fokusert på å få eksisterende medlemmer til å engasjere seg og gå oftere i kirken.

Blir kirken kun et aktivitetssted for spesielt interesserte, en sekt blant mange, er den ikke lenger en folkekirke. Folkekirken er avhengig av en kritisk masse for å kunne fungere som et fellesskap der medlemmer bærer hverandre over tid. Folkekirkens største utfordring er at den har skapt et inntrykk av at bare engasjerte medlemmer betyr noe. Mangler kirken tro på egne sakramenter, på tyngden i egen byggestein, i gravstein?

Det avgjørende vendepunktet

Dogmer betyr lite i seg selv, men masse for hvordan man bygger kirke, og hvem man bygger kirke for. I teologien som hittil lenge lå til grunn for Den norske kirke, hadde det materielle og håndfaste en plass. Brød er fortsatt brød i nattverden, men også mye mer. Det samme gjelder vinen, og vannet i døpefonten. Tar man brødet ut av nattverden, vannet ut av dåpen, kirkehuset ut av fellesskapet, tonene og instrumentene ut av hjertesukk og bønner – hva er igjen da? Noe som er for abstrakt til å gi en trygg, meningsfull ramme rundt folks liv.

I mye av mitt arbeidsliv har jeg studert hvorfor Romerrikets statsreligion måtte vike, og hvordan kristendom gradvis har blitt til og har overlevd. Det avgjørende vendepunkt kom da de kristne begynte å bygge kirker som gav folk et nytt rom å gå til med sitt liv. Da sluttet de å gå til templene, som etter hvert begynte å forfalle. Når den eldre religionsformen mistet sin fysiske tilstedeværelse, forsvant den av seg selv. I dag ser vi at folk som nesten aldri går i kirka si, fortsatt blir lei seg når den brenner, når den blir stengt eller solgt. Folkekirkens største utfordring framover er å greie å se betydningen av troens stoff, de fysiske knaggene som folk kan henge sitt behov for religiøs tilhørighet på.

LES OGSÅ: Hvordan kan man være folkekirke når kirkens medlemmer er i minoritet?

Jeg har gått i de store folkekirkene

Jeg har bodd i tre ulike land over tid, og én ting er sikkert: ved høytider og andre ganger jeg har hatt behov for det, har jeg ikke gått på møte hos en liten luthersk sekt som insisterer på frelse ved tro alene og at det er feil å kysse ikoner. Jeg har gått i de store folkekirkene som mine naboer også har strømmet til, med hele sine liv, og feiret med dem.