En bedrøvelig helgenkåring

Søndag 27. april feiret katolikker over hele verden kanoniseringen av to tidligere paver. Vårt Land synes nok også dette var en stor begivenhet. Dagen før hadde avisen to sider med forhåndsomtale. Og mandagens leder fulgte opp med de hjerteligste gratulasjoner. For min del synes jeg dette var en sørgelig begivenhet som viser at romerkirken ikke vil la sin teologi korrigeres av Det nye testamentet. Hva skal katolikkene med enda flere mellommenn?

Forut for helgenkåringen foregikk det en saligkåring av de to tidligere pavene. Dette kan tolkes som en foregriping av Guds dom. Enda verre er helgenkåringen fordi den forteller at fra nå av kan disse to avdøde personene høre bønner på jorden og bære dem fram for Gud Fader. Det finnes ikke en eneste antydning i NT om at de døde kan høre de levende. Nå kan romerkirken selvsagt henvise til tradisjonen som på mange områder går videre i forhold til NTs lære. Men hva når tradisjon og dagens praksis går i motsatt retning av det Bibelen forteller oss? Fire ganger i NT omtales Jesus som den ene mellommann mellom Gud og mennesker.

Jeg har arbeidet noen år i Afrika blant animister. Hvis en kort skal skissere deres religion, går den ut på at de tror på den store Skaperguden eller Høyguden. De oppfatter ham som regel som fjern og lunefull og tenker seg at ånder som bor i elver, fjell, trær osv, formidler kontakt med de guddommelig krefter i tilværelsen. I en del animistiske religioner spiller fedredyrkelse en viktig rolle. Ved å tilbe og ære fedrene vil disse formidle god og guddommelig velsignelse til mennesket. Det er en viktig oppgave å forkynne evangeliet om ham som kom oss nær og som har vist oss hvordan Gud virkelig er. Animistene skal ikke erstatte sin ånde- og fedretro med troen på andre mellommenn.Nå vil ikke jeg beskylde katolikkene for å være animister eller sette likhetstegn mellom fedredyrkelse og helgentilbedelse, men det en vanskelig å unngå å se en viss parallell.