Følelsen av å trykke «send» etter en fullført bacheloroppgave kommer jeg aldri til å glemme. Det var som å slippe ut fra et fengsel - en altfor god følelse. Faget mitt var min store lidenskap og det mest meningsfulle jeg visste om. Men selv det kunne ikke redde meg fra en uhyggelig desperasjon etter å bli ferdig med å studere det. Ikke engang det jeg brant mest for kunne redde meg fra å miste meningsfølelsen og retningssansen min som student.
Når det er skolen som dreper nysgjerrigheten og lysten til å lære, da tror jeg det er noe som ikke stemmer. Det virker Håvard Tjora i sin kronikk «Silefabrikken» (Magasinet, 7.11.15) å være enig i. Til tross for statens økte investeringer for å få ned frafallet i videregående skole, ligger Norge fremdeles dårlig an ifølge OECD-rapporten (Skaar, 2013 in). Og vinnerspørsmålet er: Hva gjør vi galt?
I lesingen av Tjoras kronikk som adresserer frafallet i norske skoler, slo tanken meg at skolefrafallet som vi er vitne til, muligens kun er et symptom på en psykososial epidemi som vi som en befolkning lider av: skoletraumet. Noe av det mest meningsfulle for mennesket som folkehelter slik som Malala er villig til å risikere livet for å oppnå for seg selv og andre - kunnskap, og en utdannelse -, snakkes det om i min studenthverdag som et nødvendig onde som bare må overstås for å få et greit liv. Uff, skolestart. Læring, fysj. Oppgaver og skoleprosjekter, grøss og gru... Det er så vanlig at vi ikke tenker over det engang. Selv blant lærere blir skolearbeidet omtalt med en overbærende, beklagelig «uff-a-meg»-tone. Er det rart at elevene har mistet all motivasjon og vilje til å leve ved eksamenstider? Hvorfor er det blitt slik? Er det sånn det skal være å vokse opp i et privilegert samfunn? Er ikke dette egentlig ganske søkt?
Bestill abonnement her
KJØP
