Ekteskap, nullitetssaker og statsstøtte
EKTESKAP: Spørsmålet blir: Ligger det innenfor religionsfrihetens ramme å ha et noe avvikende syn på ekteskapet enn det som kanskje er allment? Og ligger Den katolske kirkes ekteskapsforståelse innenfor eller utenfor religionsfrihetens ramme?
BRYLLUP: Inngåelse av ekteskap har både en kontraktsdimensjon og en institusjonsdimensjon. Det første innebærer at ingen kan bli gift uten konsensus/samtykke, skriver Torbjørn Olsen.
Stian Lysberg Solum
En debatt med ulike aktører har begynt i Klassekampen, men har også hoppet over til Vårt Land og Dagen. Et av de mest drastiske krav er at statstilskuddet til Den katolske kirke i Norge bør revurderes, som svar på kirkens ekteskapsnullitetsprosesser. Jeg vil løfte fram tre prinsipielle utfordringer som ikke er til å komme forbi.
For det første: Religionsfrihet. Grunnloven garanterer religionsfrihet. Men denne som alle andre friheter, kan neppe være helt grenseløs. Da blir spørsmålet: Ligger det innenfor religionsfrihetens ramme å ha et noe avvikende syn på ekteskapet enn det som kanskje er allment? Og konkret: Ligger Den katolske kirkes ekteskapsforståelse innenfor eller utenfor religionsfrihetens ramme?
Nå kan man i denne sammenheng med fordel redusere «avvikene» relativt sterkt. Generelt er Den katolske kirke ikke uenig i at ekteskap kan oppløses. Men forståelsen av oppløsningskriteriene og -myndighet er nok en god del avvikende. I så henseende er den i godt selskap med Den norske kirke, om man går noen tiår tilbake i tiden. Det mye større «avviket» er når det gjelder ekteskap mellom døpte (forstått som «kristent ekteskap»). Det kan etter katolske forståelse – etter seksuell fullbyrdelse – kun oppløses av døden.
