Donald Trump og konservatismen
USA: De som kaller seg konservative stemmer, som oppfordrer til å lytte til det Trump sier, synes for meg minst like mye bygget på en skremmende beundring for de sterke, nasjonalistiske og til tider reaksjonære og autoritære krefter som Trump er et tydelig eksempel på.
USA: – Selv bruker jeg mye tid på å forstå hvor Donald Trumps støtte kommer fra, skriver Henrik Syse. På bildet: visepresident J. D. Vance og president Donald Trump under innsettelsen i januar.
Julia Demaree Nikhinson
La meg starte med venner og bekjente jeg har som jeg opplever – i sin sympatisk innstilte omtale av Donald Trump og hans tankegods – har tråkket over noen moralske og politiske grenser.
Hele det siste halvåret, inkludert de siste ukene, har mennesker som min venn Asle Toje – en kunnskapsrik mann jeg har betydelig respekt for, og også gjennom konstruktiv uenighet har lært mye av – vært etter min mening overdrevent opptatt av å være motstrøms og få oss til å se nyansert på fenomenet Donald Trump og alt som følger med det. Asle er langt fra den eneste.
Mange av dem som skriver og fremfører den type kommentarer, kaller seg konservative, og de mener at de står i en kamp mot dekadanse, woke, ensretting og en altfor liberal kultur som legger for mye vekt på mangfold og annerledeshet. (Her finnes, som på motsatt side av spekteret, åpenbare spenninger og selvmotsigelser, men jeg skal la dem ligge.) Kommentarfeltene til disse skribentenes Facebook-poster med tilhørende heiarop tyder på at de når frem til mange.
