DNK, abort og aktiv dødshjelp.

Jeg er ingen teolog, men jeg er interessert i teologi og kirkepolitikk. Som så mange andre som har en fot i frikirkelig sammenheng, har jeg siden jeg var barn vært oppmerksom på de uenighetene i lærespørsmål mellom den norske kirke på den ene siden og frikirkelige kirkesamfunn og ikke minst den katolske krike på den andre.

Historisk er det selvsagt mange lærespørsmål som har vært kirkesplittende og ført frem til dagens fragmenterte kristne kirke, men jeg vil fokusere på de den norske kirkes utvikling bort fra den øvrig kristen tradisjon. Lærespørsmålet om kvinnelige prester er forlengst avgjort i den norske kirke, men som kjent er det er spørsmål der en har et helt annet læresyn i det meste av øvrig kirketradisjon. Lærespørsmåls-diskusjonene om homofili har rast i en årrekke, men nå ser det ut til at den norske kirke vil åpne for vigsling av homofile. Disse to sakene har jeg ikke skapt problemer for mitt forhold til kirken, utover at jeg har merket meg at kirken har bygget en teologi som innebærer et brudd på kirkelig tradisjon og en alternativ lesning av bibeltekster.

Spørsmålet om abort har ikke fått like mye oppmerksomhet, men i en rekke utspill fra teologer http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvem-eier-barna-7503106.html#.UzlC1fl_v2Y og sist nå fra mellomkirkelig råd http://www.vl.no/samfunn/kirken-trygge-aborter-er-en-rettighet/ har vært en øyeåpner for betydningen av liberaliseringen av teologien i den norske kirke. Dersom mellomkirkelig råd kan si at abort må være en rettighet, og en professor ved teologisk fakultet som skal utdanne morgendagens prester kan mene at retten til selvbestemt abort skal stå som en påle for alle kvinner i alle situasjoner, hvor langt unna er vi da fra full kirkelig omfavnelse av selvbestemt abort? Dokumentaren "En prest og en plage" om Børre Knutsen vitner om hvor alene han, Nessa og de få andre aktivistene stod i kampen mot aborter i Norge.