Dødshjelp eller livshjelp

I Vårt Land 14. juni har Knut Bjarkeid personifisert den angsten som følger med det å leve med en dødelig sykdom hvor man kan dø ­under full bevissthet ved at kroppen ikke lenger har krefter til å holde­ respirasjonen i gang.

Utfallet er gitt

Gjennom mitt yrkesliv som allmennlege har jeg fulgt en del ALS-pasienter i deres vei mot døden. Dette er kanskje den sykdommen jeg personlig ville ha størst problemer med å takle hvis jeg var pasient. Utfallet er gitt og den gradvise svekkelse av evne til bevegelse, tale og puste selv, samtidig som man opprett­holder full bevissthet, gjør at frykt og angst for livsavslutningen vil være vanskelig å mestre for de aller fleste.

Det er derfor man må ha stor forståelse for dem som i en slik situasjon ønsker å kunne ­bestemme selv når man vil at livet skal avsluttes. Min erfaring er at tankene rundt det å ikke klare å meddele seg til omgivelsene og tanken på ikke å klare å puste samtidig som man er fullt bevisst, er den største lidelsen som følger med sykdommen. I en slik livssituasjon er det derfor ikke så vanskelig å forstå at mange ønsker å benytte seg av aktiv dødshjelp.

Trøste og lindre

Men jeg tror det er en annen mulig vei å se på denne problemstillingen. For meg som lege er den etiske utfordring å trøste og lindre der hvor helbredelse ikke er mulig. Hvis man kan bidra til at pasienten kan føle seg trygg på at han skal få all mulig hjelp helt til slutt, tror jeg noe av angsten kan lindres. Nils Magerøy skriver i vårt Land 18. juni om hvilke­ praktiske hjelpemidler som kan tilbys denne pasientgruppen og om hvor viktig det er at disse opplysningene kommer inn tidlig. Det er jeg helt enig i. All slik informasjon kan bidra til at pasienten kan føle at han ikke står helt alene.

Det som kalles lindrende ­sedering er i praksis å ta i bruk medikamenter som kan lindre angst og smerte og ­andre ubehag i livets siste fase, selv om dette kan ha som konsekvens at livet avkortes med noen ­dager. Hensikten er å lindre, også med den risiko det innebærer for innvirkning på ­respirasjonen og opprettholdelse av liv. Enkelte ganger kan lindrende sedering også medføre at ­bevissthetsnivået påvirkes slik at pasienten sovner. Vi vet jo at angstdempende og sterke smertestillende medikamenter har dempende effekt på respirasjon og derfor kan ha som bivirkning at pasienten dør tidligere enn han ellers ville. Dette er ikke aktiv dødshjelp. Det er derimot å gi aktiv ­lindrende behandling.

Involvere pårørende

Jeg har erfaring med at slike tiltak kan meddeles pasienten i forkant og at det kan bidra til en trygghet for at disse tiltak vil bli satt i gang, enten på pasientens ­anmodning eller når helsepersonell skjønner at slutten nærmer seg. Det er viktig at også pårørende involveres i denne tenkningen. De pårørende kan da være en ressurs og hjelp for pasienten i denne vanskelige fasen i stedet for at det oppstår diskusjoner og konflikter om hvilken hjelp og behandling som er den riktige.

Ved ALS er det som regel sviktende muskelkraft til å vedlikeholde respirasjonen som tar livet av pasienten. Om legen da gir lindring som medfører at døden kommer noen timer ­eller kanskje dager tidligere, mener jeg dette er fullt forsvarlig ­behandling og i tråd med legeetiske retningslinjer. Dette må kunne utføres innenfor lovens ramme slik den er i dag uten at pasienten skal være avhengig av å reise til utlandet for å få utført legeassistert selvmord.

Knut Lindhom

Pensjonert fastlege og sykehjemslege