Den livgivende forsoningen

AT JESUS DØDE på korset forlatt av sin Far, som den utstøtte, er en teologisk sannhet som ikke uten videre gir seg ut fra den «nakne» historiske hendelsen, korsfestelsen.

Vi får for eksempel ikke tak i det essensielle ved Jesu død ut fra måten Jesus ble henrettet på. Saken blir forståelig bare i lys av den særegne livshistorien som førte Jesus til døden. Hele Jesu virksomhet, hans ord og handlinger, var en synliggjøring og en virkeliggjøring av Fars kongedømme. I lydighet og solidaritet med Far forkynte Jesus Far som livsoppholdende og barmhjertig makt.

Dybden i lydigheten. Det som skjedde på korset begriper vi først når vi tolker hendelsen som en konsekvens av Jesu lydighet, selv om vi ikke begriper dybden i lydigheten, i kjærligheten og i lidelsen. Med denne unike relasjonen til Far – «jeg og Far er ett», (Joh 10,30) - blir døden gjenkjennelig som Guds intensjon og vilje, helt i tråd med hvordan kirkefedrene, fra Athanasius til Augustin, tenkte om dette. Som en konsekvens av Jesu forkynnelse av Fars vilje, blir døden det negative uttrykket for Fars positive vilje til samfunn med Gud.