Da Trondheim sviktet de norske jødene
Kvifor bidrog norsk politi til Holocaust? spør PhD-stipendiat HL-senteret, Øystein Hetland, i en kronikk på aftenposten.no 28. januar. Svaret til Hetland er omtrent slik som at norsk politi høsten 1942, for 75 år siden, ikke hadde noe valg, trykket fra tyskerne er for stort. Men er det overensstemmende med empirien, Hetland?
I julen 1942 sitter den unge norske jøden Salomon Mahler fra Strinda og Trondheim i en flyktningeleir i Sverige. Salomon har ikke hørt nytt fra sin familie i Trondheim på lenge. Han er urolig. Hva har hendt dem? Hvor er de hen? Salomon tenker på lillesøsteren sin, Mina, bare 15 år gammel. Han veier brevet han har skrevet i hendene. Det er til den svenske kongen. Det er tanken på og savnet etter sin kjære familie som får ham til å poste brevet.
Noen tid senere: På Slottet på Stadsholmen i Stockholm sitter kong Gustav V med morgenteen. Det har kommet inn et håndskrevet brev fra en norsk jøde. Han har lest brevet. Brevet er datert 5. januar. Og avsender adressen er flyktningeleiren Mossebo utenfor Gøteborg. Kongen leser: «(…) hele min familie, undtagen mig, og min mormor, som er 78 år gammel, er arrestert. Det har vært en bitter skjebne for henne å se hele sin familie bli revet bort fra seg på sine gamle dager. Heldigvis har hun fått innreisetilltalese til Sverige, da hun er svensk statsborger. Nu ber jeg dem, deres kongelige Høihet, være så venlig å hjelpe min famile så jeg kan se dem igjen(…)Jeg ønsker Deres Kongelige Høihet, og deres famile, et Hjertelig Godt Nyttår.»
Salomon Mahler skriver flere brev denne våren, til konge og svensk UD. Formen i brevene blir mer og mer desperat. «(…)Det kongelige Utenriksdepartement må forsøke å gjøre nye henvendelser, for ellers er jeg redd for at det vil gå galt.». Salomon ber særlig for sin mormor, Lea Lehmann. «I anledning min mormor, enke Lea Lehmann, som er svensk statsborger, håper jeg Det Svenske Utenriksdepartment, gjøre alt hva det kan. Hun lengter slik etter mig».
