Carl Fr. Wisløff og hans tradisjon - en problematisk arv

Jeg har nettopp kommet hjem fra en ignatiansk retreat. Hadde noen fortalt meg, for 10 eller 15 år siden, at jeg ville reise på retreat for å meditere og reflektere, ved hjelp av katolsk tradisjon, ville jeg neppe trodd dem. Men slik er det, og retreatene er til veldig stor hjelp for meg. Jeg har gått en lang reise i teologien. Og likevel: De teologiske, kirkelige og spirituelle impulser som formet meg særlig dypt da jeg var ung, er fremdeles med meg. Og det er i stor grad disse - og deres påvirkning på hele mitt menneske - jeg bearbeider med når jeg nå for tiden reiser på retreat.

Derfor også dette innlegget, der jeg vil dele refleksjoner om en av de teologer som har hatt størst formativ innflytelse på meg, både som kristen og menneske, nemlig Carl Fredrik Wisløff. Hans innflytelse er for øvrig noe jeg deler med mange. Wisløff spilte en stor rolle i å forme en prestegenerasjon, i og med at han i mange år var kirkehistoriker, samt underviste praktisk teologi, ved Menighetsfakultetet. Jeg har flere ganger hørt om hvordan auditoriene var stappfulle da Wisløff holdt sine glitrende prekengjennomganger. Og han skrev lærebøker, og deltok aktivt i kirkelig debatt.

På slutten av 70-tallet sa Wisløff opp i protest, fra Menighetsfakultet, etter å ha blitt kritisert for sin lavkirkelige profil og sitt sterkt konservative skriftsyn. Asgeir Sele har skrevet en fin avhandling som omhandler denne episoden. Wisløffs tid ved MF var over, men han fikk en enorm innflytelse i lekmannsorganisasjonene, særlig Misjonssambandet. Dette hadde mye å gjøre med at Wisløff selv stod i en konservativ luthersk-pietistisk tradisjon, og han ble en ledende figur i denne tradisjonen i Norge. Hans innflytelse står ennå sterkt ved lag, og derfor er det et behov for informert og kritisk refleksjon over Wisløffs bidrag til teologien, samt den tradisjonen han stod i.