Burde Martin Luther King ha holdt drømmene for seg selv?
KIRKE OG POLITIKK: Kirken har gjennom historien vekslet mellom å være en brems og en pådriver for sosiale og politiske fremskritt. Vi kan takke dem som hadde mot til å være «polariserende» for at kirken har beveget seg fremover.
IKONISK TALE: I 1963 holdt den amerikanske presten og borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King talen «I have a dream» foran 200.000 oppmøtte. Talen regnes som en av de mest betydningsfulle i forrige århundre. Men han ble stemplet som polariserende av deler av kirken, påpeker Erik Lunde.
AP / NTB / Strømmestiftelsen
Det har fått en del oppmerksomhet at statsviter og nobelkomitémedlem Asle Toje har meldt seg ut av Den norske kirke i protest mot kirkens politiske engasjement. Den norske kirken fremstår som «SVs religiøse fløy», sier Toje til Dagen.
En debatt om hvordan Den norske kirke forvalter sin politiske kapital er legitim og bør hilses velkommen. Jeg tror Den norske kirke med fordel oftere kunne gitt overordnede etiske innspill til debatten, i stedet for å ta stilling til helt konkrete politiske løsninger der ulike hensyn alltid må veies mot hverandre. For eksempel er det ikke gitt at Den norske kirke burde brukt sin politiske kapital til å mene noe sterkt om kommunenes forskrifter for bruk av snøscooter til fornøyelseskjøring – slik Kirkerådet gjorde for noen år tilbake.
Derimot fremstår frykten for at Den norske kirkes politiske engasjement skal føre til splittelse, som litt historieløs. For kirken har alltid inntatt sosialetiske standpunkter som splitter medlemmene, og et mindretall i kirken har mange ganger tvunget frem høyst nødvendige endringer av kirkens sosialetikk.
