Et av de første minnene jeg husker (etter å ha blitt født inn i en sfære av nazistiske jernhæler, overgrep, kuler og krutt), var en tysk lastebil. Glasset i førerhusets sidevindu var erstattet med papp-plate. Og i denne erstatningsruta var det et stort hull. Ut gjennom hullet stakk to hundelabber og en hundesnute med illsint bjeffing. På folkemunne ble disse tyske krigshundene kaldt "blodhunder". Og de ble også aktivt brukt som skremsel i forhør av fanger.
Bare for et par år siden ble en småskolegutt drept av illsinte hunder da han gikk av bussen for å gå heim. Og vi har flere lignende episoder der folk er blitt skadd av hundeglefs og hundebitt. Jeg husker fortsatt episoden da jeg som temmelig ung nede på Østlandet var ute på sykkeltur. Plutselig kom ei ilter bikkje etter meg og som glefste stadig vekk etter karen på sykkel. Selvfølgelig var jeg redd, tråkket videre og kom meg unna.
Men elgkalven, som jeg så i avisen, for et par dager siden, kom seg aldeles ikke unna. På rømmen fra to blodtørstige hunder havnet elgen ned i et gjørmehull. Bare forbeina, hode og hals var synlig. Hundene forsynte seg av hår og hud på det som stakk opp av den fortsatt levende elgen.
