Behandlingen av Einar Lundby
JOURNALISTIKK: Overgrep i sjelesørgerrommet er alltid krenkende og kanskje kriminelt. Men at Vårt Land hopper over det mest alvorlige: rettsløsheten, reagerer jeg sterkt på!
REAGERER: «Ville VL ha skrevet så nærgående om det var en mann som ennå er i livet», spør innsenderen, som reagerer på saken om den kjente sjelesørgeren. Einar Lundby døde i 1978. Graven hans ligger i Brumunddal.
Erlend Berge
Vårt Land har laget en uvanlig omfattende artikkel om Einar Lundby som sjelesørger. Artikkelen begynner allerede med en hel forside. Det er nok mange som har lest alt sammen, særlig ettersom Lundby var en kjent, uvanlig skattet, fortrolig og oppsøkt mann som sjelesørger. Som abonnent på avisen, gikk det heller ikke an å overse presentasjonen.
Skal hensikten hellige middelet?
Jeg leste naturligvis sjefredaktør Bores avsluttende redegjørelse for hvorfor artikkelen ble skrevet og at Vårt Land har jobbet bredt og dypt og mener å ha forholdt seg ansvarlig til alvoret i saken. Han skriver også at avisen har et særlig ansvar ettersom alt dreier seg om en avdød mann som ikke kan forsvare seg. Men redaktøren skriver ikke hvorfor dette faktumet er nedprioritert, slik at dypt personlige forhold kan blottlegges med stor skrift og bilder over mange sider i avisen. Saken begrunnes av plikten til ettersynet, samfunnsansvaret og kirkehistorien som en avis har. Jeg spør: Skal hensikten hellige middelet? Vårt Land må få mye å gjøre fremover hvis alle betydningsfulle personer, særlig i kristelige miljøer i nær tid skal under lupen og vurderes i detalj uten at det foreligger offentlig anklage og dom.
