Bedehuskulturen var håpets kultur for slitets folk

Dette forklarer hvorfor bedehuskulturen fikk slikt fotfeste blant slitets folk. Rundt Totenåsen stod bedehuskulturen aller sterkest i grendene lengst opp mot åsen, her hvor snøen var dypest, steinene størst og gårdene minst. Det var disse menneskene som i størst grad trengte håpet for å utholde slitet!

^{VL skriver: “En viktig retning i datidens religiøse kunst gikk ut på å plassere Jesus inn i hverdagen til mennesker, slik som på «Når Jesus kommer inn i huset» av Kristian Edland.” Hva dette symboliserer er at håpet er midt i blant dem, håpet er med dem i slitet, legemliggjort i Kristus. Kristus gir dem håp til å utholde slitet i hverdagen, ikke komfort, slik som Servoglobus, vår tids gudinne!}

I vår tid ser folk flest og i særlig grad de styrende ned på bedehuskulturen, som om det var en slags “Sputnik”-kultur. Min mening er at dette var en både stor og storartet kultur, i motsetning til den subeksurbane kulturen som har fortrengt den.