Barnefattigdom i Norge, et mangfoldig problem.

Barnefattigdom i Norge er noe som er veldig utbredt, det er et mangfoldig problem. Det er en problemstilling som vi har i samfunnet i dag, politikerne snakker ikke så veldig mye om dette sammfunnsproblemet. Det har blitt tatt opp i stortinget enkelte ganger, men det har ikke blitt prosess i saken. Barn som lever under slike levekår har minimal sjanse for å utvikle seg i samfunnet som de bør ha, lommeboken skal ikke avgjøre hvordan barnet blir, men det er med på å sette behovene til barnet i fokus. Det er ikke snakk om å sammenligne barnet med andre, at barnet skal ha meterielle goder som noen barn har. Det det er snakk om er at barnet får den oppveksten som alle andre barn har. At det får delta i leik og i aktiviteter. I organisasjoner som kan fremme utformingen av barnet. At barnet får gå i barnehage, videregående når den tid kommer, og skaffer seg jobb. Dette er kjernen i en leveprosess som er nødt til å bli tatt hånd om. Slik at barnet får den gode oppveksten som det bør få. Barnefattigdom brytter barns rettigheter, FN barnekonvensjon gir alle barn rett til en levekår som er tilfredsstillende. Rett til å delta i aktiviteter som alle andre barn, men enkelte familier som har lav inntekt oppfyller ikke disse kravene.

Barnefattigdom er med på å gi en tilbakekesmell på livet for barnet, det setter spor i vedkommende. På en måte så er det med på å definere hvordan barnet blir, det er noe som skjer over en lengre periode. Og i prinsippet så er det en situasjon barnet ikke kommer seg ut av på egenhånd. Det er dog også med på å ødelegge selvbildet til barnet, det gir det dårligere selvtillit og mistrivsel. Og det kan også føre til at barnet seinere i livet dropper ut av skolen( videregående), begynner å motta sosialhjelp og blir abeidsløs.

Det rammer foreldre som har relativ lav utdanning, eller som ikke har utdanning i det hele tatt. De lever på sosial som de får utbetalt fra staten. Og dette skal være med på å dekke det det dem trenger av mat og livsopphold. Og det skal være med på å dekke behovene til barnet. Mange har en far som er hjemme og en mor som også er hjemme, som lever på sosial. Dette er veldig mainstream i enkelte minoritet familier. Foreldrene kommer fra et krigherjet land, de har ikke hatt muligheten til å ta en udannelse og kommer til Norge, for å finne lykken i et bedre land. Og da er det en prosess som man må starte helt på nytt igjen, med norskkurs og seinere utdanning. Og da er ikke veien til sosialhjelp veldig lang. Og en annen ting som er veldig viktig å belyse er det at en del minoriteter som kommer til landet, er ikke villig til å delta på norskkurs og pluss at dem ikke har en formell utdanning. Norskkurset er kjernen til en utdanning for minoritet foreldrene, språket er en berikelse å kunne. Hvis dem ikke tar fatt i dette, hvordan vil det da gå med barnet og hvilket forhold vil barnet leve under. Den eneste løsningen på barnefattigdom, er at foreldrene kommer seg ut i jobb. Skaffer seg et levebrød. Da integrererer dem seg selv i samfunnet. Og bidrar med noe. Og det er det beste til barnet, og da oppnår man en stabil inntekt man kan leve med.