Angel blir for ensidig
PREKEN: Jeg vet at jeg generaliserer veldig her, men kan det stemme at i den generasjonen prester i Den norske kirke som nå har vært pensjonister en stund, var det en slags uskreven regel at man skulle unngå å bli for personlig på prekestolen?
Empty,Church,Sanctuary,View,From,The,Pulpit,And,Microphone– For meg er variasjon i form nødvendig for selv å holde ut, skriver Vidar Mæland Bakke.(Foto: Chadd Balfour / Shutterstock / NTB/Shutterstock)
Jeg synes det spede tilløp til debatt om hvordan vi prester preker er interessant. Debatten pågår i avisa Vårt Land. Det begynte med Lars Petter Sveens «Fem tips til en bedre preike», fortsatte med Torstein Eidem Nordal «Prekenen skal tale til tro» og nå sist intervjues prekenlærer Sivert Angel som mener prestene preker for mye om følelser, benytter den såkalte «patos»-retorikken for mye.
Her er noen spørrende tanker fra meg, særlig til Angels perspektiv:
- For meg har følelsenes og vitnesbyrdets plass i prekenen blitt stadig viktigere. Både bevisstheten om mine egne følelser og at jeg snakker til følelser. Jeg mener det nettopp er å ta både meg selv og tilhører på alvor. Men alt til sin tid. Ikke hele tiden. Ikke i enhver kontekst. Og vi trenger også det forsøksvis saklige og nøkterne blikket på teksten. Jeg vil gjerne også formidle håpet om at noe er objektivt sant uavhengig av meg og mine og andres subjektive erfaringer her og nå.
