Alle gode ting er tre
Jesus ba ikke til seg selv i Getsemane, skriver Joanna Bjerga, og det er rett. Men selv om det er to personer, er de likevel ett.
Joanna Bjerga gir i Vårt Land 17. september en redegjørelse den oppfatningen av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden vi finner hos Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige. For dem som kjenner litt til dette trossamfunnet, er det ikke noe oppsiktsvekkende i det hun sier. En tilsvarende oppfatning fins også innenfor den såkalte Oneness Pentecostalism (Nardus-menighetene og Branham-bevegelsen). Det kan imidlertid være grunn til å presisere hvorfor og på hvilken måte dette avviker fra den oppfatning av treenigheten vi finner i de kristne trosbekjennelser.
Det uoppgivelige skille.
Som Bjerga skriver, hevder denne formen for treenighetskritikk at både Gud og Jesus har fysiske legemer. Det hun ikke sier, er at det henger sammen med en oppfatning om at Gud og Jesus representerer ulike stadier i en vei som i prinsippet er åpen for oss alle. «Hva vi er, har Gud vært, og hva Gud er, skal vi bli» er et sitat som sammenfatter dette perspektivet nokså presist. Synspunktet var kjent allerede i oldkirken, men det ble av kirkefedrene oppfattet som uforenlig med det grunnleggende og uoppgivelige skille mellom Gud og det skapte vi finner i Bibelen.
