Å være levende med andre – D. W. Winnicott fyller 125

Donald Woods Winnicott (1896-1971) er den mest populære psykoanalytikeren av dem alle, å dømme etter hvilke artikler som er mest lest i psykoanalyse-databasen PepWeb. To av hans artikler troner øverst på listen, og hans bidrag fyller fire av de fem øverste plassene. Den 7. april i år er det 125 år siden hans fødsel, og i 2021 markerer også 50 år siden hans død. En samleutgave av alle hans skrifter utkom på Oxford University Press i 12 bind i 2017, redigert av Lesley Caldwell og Helen Taylor Robinson. Skillet mellom en indre, subjektivt erfart, virkelighet og en ytre, objektiv verden er et gjennomgangstema i psykoanalytisk tenkning. Winnicotts mest leste bidrag, "Transitional Objects and Transitional Phenomena" handler om noe som ligger mellom de to, overgangsobjekter og -fenomener. Mellom indre og ytre virkelighet finnes det et mellomområde som består av erfaring, og både ens indre og ytre liv bidrar til dette området. Det utgjør et hvilested fra realitetstesting, siden overgangsobjektene fungerer som noe som ikke er del av en selv, men heller ikke fullt ut erkjent som noe som tilhører den ytre virkeligheten. Spedbarnets bamse utgjør et første, paradigmatisk eksempel. Den er ikke del av barnets kropp, eller noe indre, men Bamse er i høyeste grad en subjektivt formet karakter, som inngår i lek. Bamse kan både klemmes og koses med, tygges på og kastes i veggen. Den overlever både å bli elsket og hatet, og har tilsynelatende sitt eget liv, en varme, en stofflighet, samtidig som den, paradoksalt nok, er under barnets kontroll. Viktig for Winnicott er verdien av illusjonen – det at et slikt mellomområde skal få lov til å finnes, uten at en skal bli presset til å avgjøre hva som er indre og hva som er ytre, subjektivt og objektivt. I så fall bryter området sammen.

Verdien av lek og illusjoner

På samme måte som et barn kan fortape seg i lek, kan en voksen fortape seg i skapende aktivitet, i kunst, litteratur, religion og tenkning. Hvis en voksen forsøker å presse sin egen subjektivt opplevde fortolkning av verden på andre, er dette en form for galskap. Men hvis en voksen kan glede seg over sitt eget mellomområde uten å fremme slike krav, kan hun se verdien av at andre har sine mellomområder, og at de noen ganger overlapper med hverandre. En gruppe av mennesker er en enhet som har noen slike illusjoner til felles. Som vi forstår, er "illusjon" ikke bare noe negativt – det er en måte å forholde seg kreativt fortolkende til verden på. Nå, under nedstengningen som følge av pandemien, erfarer vi hva fraværet av et levende kulturelt rom mellom oss innebærer, i form av savnet av det at vi kan hjelpe hverandre å tolke, forstå, omforme og utfordre den virkeligheten vi står overfor. Voksnes skapende aktivitet er en videreføring av barns lek. Winnicotts bakgrunn var som barnelege, og han merket seg at barn som kom til ham og var dårlige, ikke var i stand til å leke. I stedet satt de der og kastet ham engstelige blikk – utforskende nysgjerrighet og avslappet løssluppenhet var fraværende. En bedring ble synlig når de kunne engasjere seg i lek. Dette gjelder også voksne – hvis terapeuten ikke kan leke, er han uegnet, skriver Winnicott, og hvis pasienten ikke kan leke, må noe gjøres for å sette vedkommende i stand til det. Psykoterapi finner sted der de to lekeområdene overlapper hverandre – når pasienten og terapeuten leker sammen.