8. mars: Da kvinnebevegelsen og KrF kalte filippinske kvinner for postordrebruder

Er kvinnedagen 2.0 bare sjelemassasje for de vellykkede kvinnene? På mange måter har kvinnekampen med den store markering 8. mars utspilt sin rolle i Norge så lenge en ikke tar parti med de mange utenlandske kvinnene som arbeider som billig arbeidskraft på hoteller og i andre lavtlønnsyrker. I løpet av de siste hundre år har kvinnene oppnådd samme politiske, juridiske og økonomiske rettigheter som menn. Derfor havner kvinnekampen også i brakkvannet. I store trekk handler det i dag om identitetspolitikk fremfor politiske rettigheter, som at kvinner skal ha rett til å bære hijab og ikke håndhilse på menn.

For hundre år siden var det politiske og sivile rettigheter som var mest påtrengende, som lik rett til utdannelse og stemmerett for alle. Arbeiderpartiet sto i fremste linje sammen med Venstre, og førstnevnte gjorde et brakvalg ved Stortingsvalget i 1909. DNA fikk i 1909 samlet 21 prosent av stemmene og 11 representanter inn på Stortinget. Etter velgertallet skulle partiet hatt 21 tingmenn. Valgordningen den gang favoriserte de store partiene. Men uansett var det et brakvalg for partiet.

For å feire seieren besluttet Levanger Arbeiderparti å invitere selveste Augusta Aasen til fest i Levanger. Augusta Aasen var født Paasche. Hun var mor til arbeiderdikteren Arne Paasche Aasen, som ble født i Steinkjer og som senere ble en av våre mest folkekjære visediktere. Augusta Aasen var pioner i Trondhjems kvinne- og arbeiderbevegelse, og i 1905 sto hun i fremste rekke da Arbeiderpartiets Kvinneforening ble stifta. Hun representerte også Arbeiderpartiet i Trondhjem bystyre fra 1908-1911, som en av de første kvinnelige representantene. Hun satt også som varamedlem til sentralstyret i DNA. Augusta Aasen tok i sin tid lærerutdannelse i Levanger og fikk formodentlig allerede den gang kontakt med ledende skikkelser i arbeidermiljøet her.