Vil helst være venn med alle

– Jeg er nok i utgangspunktet en som trives veldig godt med å være likt av så mange som mulig, svarer Myrseth på spørsmål om hva han mener er hans svakeste side som leder:

– Jeg vil helst være venn med alle. Men jeg har øvd meg og utfordret den siden slik at jeg har ganske god erfaring i å markere uenighet, enten det er om teologi eller andre saker. Det å kombinere vennlighet og tydelighet er en utfordring.

– Hva mener du er din viktigste ledelseskvalifikasjon for å bli biskop i Tunsberg?

– Jeg kjenner Den norske kirke godt, på ulike nivåer og fra ulike geografiske områder og forskjellige kristelige sammenhenger. Jeg har hatt lederansvar med økende ansvarsgrad, og jeg har opplevd at lederskapet er blitt anerkjent og verdsatt. Jeg tror dessuten at jeg har en sunn og god teologisk grunnbagasje.

Ingen solospiller. Myrseth sier at han ikke er «en solospiller som alt står og faller med»:

– De beste lederne er de som evner å dyrke fram det beste i fellesskapet og blant andre medarbeidere.

– Hvordan kan du gjøre Den norske kirke mer synlig?

– Jeg har vært på såpass nært hold av flere biskoper, at jeg ser at biskopen nesten automatisk har en plattform å tale ut fra. Den plattformen vil jeg selvsagt utnytte. Jeg vil bidra til at kirken har en konstruktiv rolle i samfunnsetiske spørsmål, som har å gjøre med verdier, kulturarv og dialog.

Myrseth mener han «har en brukbar kombinasjon av å være en tydelig og samlende leder, og at jeg i mitt vesen har mye av brobyggerens gener»:

– Det gjør at jeg også opplever at den spenningen/splittelsen kirken nå er i, er noe jeg kjenner inni meg. Hjertet banker for at kirken skal kunne fremstå så samlet og tydelig som mulig på det som er kirkens sentrale budskap: Å løfte fram Kristus og evangeliet. Mitt ønske er at vi kan tåle mangfoldet som ikke truer den kristne enheten.

Ødsling med krefter. – Hvor viktig mener du arbeidet med ny kirkeordning er for Den norske kirkes mulighet til å fungere som en levende folkekirke i Norge?

– Vi har nå en utfordrende kirkelig struktur som mange kan oppleve som ødsling med krefter. Vi må få en enhetlig ledelse som gir lokalkirken en tydelig opplevelse av å være én, ikke to virksomheter. Utad er det kjempe– viktig å avklare hva det vil si å være kirke og hvordan vi skal framtre som kirke. Når vi i Den norske kirke frivillig har gitt fra oss privilegier og arbeidet for rettferdig behandling av tros– og livssynsminoriteter, er det opplagt at vi må bidra aktivt til opprydding i eget hus.

Ikke på parti med makten. – Hva mener du om Stålsett-utvalgets prinsipielle anbefaling om at alle henvisninger til et bestemt trossamfunn, Den norske kirke, bør fjernes fra Norges grunnlov?

– I et moderne, pluralistisk samfunn er det viktig at kirken ikke er på maktens parti. Men det vil være feil å gjøre et samfunn som har så lange kristne røtter som Norge, om til en livssynsnøytral, pluralistisk størrelse. I den nye situasjonen må vi våge å være frimodige og tydelige på vegne av vår kristne og humanistiske arv. Jeg ønsker en større åpning for at kirken som majoritetsreligionen, uten å skamme seg, kan ivareta viktige roller og funksjoner i samfunnet – på fellesskapets vegne, svarer Jan Otto Myrseth.