Var dette egentlig kirkeasyl?

Høsten 2011 gikk 15 menn fra Iran, Afghanistan og den iranske delen av Kurdistan inn i Johanneskirken i Bergen sentrum – og ble der i fire uker. 14 av dem hadde fått endelig avslag på asylsøknaden, men menighetsrådet fikk bekreftet fra politiet at det ikke forelå uttransporteringsordre på noen av dem.

Tirsdag arrangerer Mellomkirkelig råd og Oslo kirkelige fellesråd en konsultasjon om kirkeasyl. «Brukes kirken bevisst av asylsøkere?» er ett av spørsmålene som stilles under arrangementet, som finner sted i krypten i Oslo domkirke.

– Aksjonspreg. Kristin Knudsen var leder for menighetsrådet i Bergen domkirke menighet da Johanneskirken ble oppholdssted for asylsøkere. Under dagens konsultasjon i Oslo holder hun innlegg under vignetten «Papirløse og politiske aksjoner – kirken som politisk aktør vs kirken som tilfluktsted».

I ettertid mener hun at det som skjedde i Johanneskirken «bar preg av en aksjon». Ingen av asylantene hadde lokal tilknytning, i motsetning til de typiske sakene på 90-tallet, da hele lokalsamfunn slo ring om personer og familier som stod i umiddelbar fare for å bli hentet av politiet.

– Var det egentlig kirkeasyl, det som fant sted i Johanneskirken?

– Det kan jeg ikke svare på. Vi fikk vite fra politiet at det ikke var noen uttransporteringsordre på noen av dem, men de ville ikke forlate kirken. Skulle vi få dem ut, måtte vi ha satt i gang en politiaksjon. Det ville ha vært veldig vanskelig for kirken å stå for den utad, sier Knudsen.

– For naive? – Misbrukte asylsøkerne kirkeasylinstituttet?

– Jeg vil ikke svare ja eller nei på det. For oss som kirke handler dette om balanse mellom medmenneskelighet og realisme. De som kom til Johanneskirken var for eksempel veldig aktive på nett, og de hadde en rekke kontakter i det politiske miljøet. Jeg vet ikke om det de gjorde var en måte å teste kirken på, men dette er tanker jeg har gjort meg i etterkant, sier Knudsen.

– Men jeg kan si såpass at dette er noe jeg er opptatt av: Er vi for naive i vår medmenneskelighet?

Rådgiver. Den norske kirkes veiledningshefte om kirkeasyl er 15 år gammelt. For den «tradisjonelle» typen kirkeasyl er rådene greie nok, mener jurist Harald Tronvik, som i snart åtte år har vært rådgiver for en familie som har vært ut og inn av kirkeasyl på Nesodden utenfor Oslo.

– Men når man ser nye aksjonsformer, for eksempel at store grupper inntar en kirke nærmest for å komme i forhandlingssituasjon, skjønner jeg at man må spørre om kirkeasylet er blitt noe annet enn det var ment å være.

Under tirsdagens konsultasjon i Oslo domkirke skal Tronvik snakke om «kirkeasyl som vern av rettsikkerhet og vern mot utrygghet og uforutsigbarhet».

– Jeg synes kirkeasyl har sin berettigelse, men det er klart at det er en veldig vanskelig balanse å sørge for at det ikke blir utnyttet, sier han.