Teologiprofessoren fikk et tøft møte med pastor-hverdagen

– Å være menighetsprest er den mest kompliserte jobben jeg ­noen gang har hatt. Dette er den mest komplekse leder-utfordringen som finnes, sier Eldebo til Vårt Land.

Han har undervist om lederskap i 30 år, vært universitetslektor ved den teologiske høyskolen i Stockholm, teologiprofessor i Chicago og dosent ved universitetet i Åbo i Finland – og i mange år en høyt skattet forfatter og foredragsholder om kristent lederskap og menighetsliv i hele Skandinavia og USA.

Fra teori til praksis. – Før har jeg vært teoretiker. Det jeg gjør nå er at jeg prøver ut mine teorier i det virkelige menighetslivet, sier Eldebo.

– Hvordan har overgangen vært?

– Det er mye enklere å være professor og akademiker enn pastor i en menighet 24 timer i døgnet, sju dager i uka.

– Hva er mest krevende?

– Pastortjenesten er så sammensatt. Det er en fantastisk jobb, men den krever alt av meg. En pastor må være usedvanlig sterk og myk – samtidig.

Misjonskirke-pastoren fra Sverige har vært en av hovedtalerne på Pinsebevegelsens sommerstevne på Hedmarktoppen de siste dagene. Der har han delt av sine erfaringer – både fra akademia og praktisk menighetsliv.

Runar Eldebo er ordinert pastor i Misjonskirken i Sverige. Dette trossamfunnet gikk for et par år sammen med Baptistkirken og Metodistkirken og dannet et nytt, felles trossamfunn: Equmeniakyrkan.

Han var en av de aktuelle topplederne i det nye kirkesamfunnet. Men hans teologisk konservative profil kan ha vært en av årsakene til at han ikke endte opp i den posisjonen.

I bibelbeltet. Eldebo omtaler seg selv som en konservativ og vekkelseskristen – og det er en slik menighet han de siste fire årene har vært pastor for: Värnamo misjonskirke i det svenske «bibelbeltet», i Småland.

– Er det mange menigheter med en slik profil i den nye Equmeniakyrkan?

– Litt fleipete vil jeg svare at de menighetene som vokser, er de som har en slik profil, svarer Runar Eldebo.

700 av småbyens 20.000 innbyggere tilhører denne frikirkemenigheten, som har en 150 år lang historie.

– Til denne menigheten kom en 60 år gammel ekspert på menighetsliv, pastortjeneste og kristent lederskap for å snu opp ned på alt mulig?

– Neida. Planen var at jeg skulle avslutte mitt akademiske liv da jeg var 60 år og flytte fra Stockholm etter 30 år der. Jeg hadde ikke tanker om å bli pastor for denne menigheten, men jeg ble spurt om å gå inn i denne tjenesten.

– Hvilke forventninger hadde du da?

– Ganske store forventninger, må jeg si. Jeg vet hva jeg vil gjøre, og jeg er en ganske tydelig leder.

Tydelig lederskap. – Trenger frikirkemenigheter tydelig lederskap?

– Jeg tror ikke det er tydelig lederskap man vil ha, men det er hva man trenger. Men jeg kom til en menighet med et tydelig og dyktig lederskap. Her har jeg ikke opplevd motstand mot forandringer og utfordringer jeg har bidratt til. Jeg tror det kan henge sammen med at jeg er en såpass klok, moden mann at jeg forstår meg på mennesker og viser respekt for menigheten og enkeltmennesker der.

– Hva opplever du som det fineste med å være pastor?

– Det mest fantastiske er at 700 medlemmer og 300-400 andre i Värnamo som kaller meg sin pastor. Noe slikt har jeg aldri før opplevd. Mange hundre mennesker sier til meg: ‘Vi ber for deg, Runar.’ De vil meg vel! Og jeg opplever at det jeg sier og gjør som pastor har betydning for mange. Vi er åtte ansatte i kirketeamet, og vi minner hverandre stadig om at vår oppgave er å være under menigheten: Menigheten er våre livs hovedpersoner. Vi som er ansatte skal skape så lite bekymring som mulig for menigheten.

Må lytte mer. Runar Eldebo har erfart at også en prest må lytte dobbelt så mye som han taler.

– Min hovedoppgave som pastor er ikke å preke, men å kommunisere. Vi ønsker å flytte mange fra periferi til sentrum i menigheten. Og vi er særlig opptatt av å inkludere flere mennesker i menighetsfellesskapet.

Eldebo har utfordret gudstjenestedeltakerne på hvorfor de ikke tar med venner til ­kirken.

– Svaret må jo være at de skjems over gudstjenestene. For mange tar med sine venner og naboer til konserter, men de våger ikke å invitere dem til kirken. Det har vi prøvd å endre på. Stadig reagerer «de gamle» på at de i kirken ser «mennesker som ikke burde være der». En av fem på våre gudstjenester er nå mennesker som tror at de ikke tror.

– Hvordan har dere forandret på gudstjenestefeiringen?

– Vi sier at ingen gudstjeneste skal inneholde intern informasjon, aldri! Hver gudstjeneste skal være menneskelig slik at folk kjenner at deres hjerte slår og at vi taler sant om livet. Ingenting skal låte som om vi er supermennesker. Hver eneste gudstjeneste skal være inkluderende og oppleves slik enten man tror eller nesten tror. Hvem som helst får ikke synge eller lese bibeltekst i gudstjenesten; for det som skjer der må funke i offentligheten. Hvem som helst får heller ikke preke; vår prekestol er ikke til salgs, svarer Runar Eldebo – professoren som ble menighetspastor i siste fase av sitt yrkesaktive liv.