Nyheter

Teolog mener Olavssteinen helbreder

I Stiklestad kirke står en stein som mange tror Olav den Hellige falt døende over. – Den helbreder og skaper tro. Lutherske kirker må bruke denne og mange andre relikvier, sier teolog.

Året er 1929. Stiklestad kirke blir restaurert, og golvet ved alteret brytes opp. Noen menn graver en meter foran alteret. En halv meter nede i jorden støter spaden mot noe. Det er en stein. Kan det være Olavssteinen? Steinen som ble fjernet fra alteret da reformasjonen forbød relikvier?

Ellen Louise Forberg, lensmannens datter, står og ser på at steinen kommer til syne.

I 2007, 80 år senere, er Ellen Louise Forberg tilbake ved alteret i Stiklestad kirke. Steinen blir plassert tilbake i alteret. Hun berører den. Flere som gjør det samme forteller om helbredelser og åndelige opplevelser.

Flere forskere er derimot sterkt kritiske. Disse utelukker at steinen i Stiklestad kirke er den Olav den Hellige falt døende over. Den er for liten, måten den har dukket opp er for tilfeldig og opplevelsene folk har hatt sier mer om disse menneskene enn om steinen, er argumentene.

– Verdens første. Men teolog Idar Kjølsvik ved Høgskolen i Nord-Trøndelag er klar i sin tale:

– Selv om lutheranere aldri har kalt gjenstander for dette i kirkens over 450 år gamle historie så er jeg helt sikker: Olavssteinen er en evangelisk-luthersk relikvie.

– Og den er sannsynligvis verdens aller første evangelisk-luthersk relikvie, hevder teologen.

Forbudt. For protestantiske og lutherske kirker har aldri hatt relikvier. Under reformasjonen i 1537 brøt Martin Luther med den katolske kirken. Relikviene og helgendyrkelsen ble igjen i den katolske kirken, mens man kvittet seg med dette i protestantiske kirker. Nå mener Kjølsvik at tiden er moden for å ta dette fenomenet tilbake inn i luthersk kirkevarme.

– Olavssteinen har alle kjennetegn en relikvie kan ha. Folk kommer tilreisende for å ta på den, og folk forteller om helbredelser og trosstyrkende opplevelser ved berøring av steinen, argumenterer han og fortsetter:

– Olavssteinen har vært gjennom alle instanser som tenkes kan for å bli en relikvie. Biskopen, det høyeste nivå hos riksantikvaren, prostirådet og menighetsrådet har vedtatt å sette steinen tilbake i alteret i Stiklestad kirke, noe som skjedde gjennom en prosesjon med gudstjeneste etterpå i 2007. Så noe mer offisiell godkjenning for å bli relikvie finnes ikke, sier teologen.

– Taler du Martin Luther midt i mot når du vil ha dette fenomenet tilbake?

– Nei. Han hadde ikke så mye i mot relikvier, men ga forbud mot handelen rundt disse. I tillegg avviste Luther at relikviene hadde noe med frelsen å gjøre, forklarer han.

– Overnaturlig. Kjølsvik har nylig forfattet boken Olavssteinen på Stiklestad der han gjør greie for sine påstander. I boken står historier om folk som har opplevd ting ved å ta på steinen:

En nervøs brud opplevde en indre ro.

En annen brud ble kvitt magesmerter og kvalme.

En tilreisendes vonde skulder ble bra.

Prest Lars Sperre ble helt uforberedt «fylt av en egen ro og varme».

Noen lærerstudenter opplevde «enkle» helbredelser, som å bli kvitt hodepine.

Placebo. Disse opplevelsene er ikke så overbevisende. Er ikke dette bare placeboeffekten som har slått inn?

– Jeg tror også det kan være placeboeffekten, men det er ikke negativt. Det viktige er at folk som har slike positive opplevelser skal få lov til å ha det. Vi kan ikke si at dette ikke er bra for dem. Det mener jeg om bruken av alle andre relikvier i bruk rundt om i verden, om det så bare er placeboeffekten som skaper disse opplevelsene.

Behov. Kjølsvik mener at det er et behov for relikvier i det norske folk. Det er dette som har fått fenomenet tilbake på banen, hevder han.

– Folk har behov for konkrete gjenstander, noe håndfast. Det er ikke jeg som har fått steinen tilbake i Stiklestad kirke, fått folk til komme tilreisende for å se på den eller kommet på historier om folk som har blitt helbredet ved å ta på steinen. Dette har kommet av seg selv.

I dette har fagfolket fått et problem, mener han.

Siden luthersk teologi ikke gir plass til relikvier, mens Olavssteinen i praksis likevel er det, skal man da fornekte det som skjer? spør Kjølsvik.

– Finnes mange. – Vil du si at Olavssteinen enten må tas ut av kirkerommet eller få status som relikvie?

– Nei. Den kan ikke tas ut av kirkerommet for både riksantikvaren, biskopen, prosten og menighetsrådet har bestemt at den skal stå der. Så spørsmålet blir heller hvordan vi skal bruke relikvien.

Finnes det mange relikvier i lutherske kirker rundt om i Norge?

– Det finnes mange middelalderkirker, minst ti vil jeg anslå, som har liggende relikvier. Et eksempel er i Alstadhaug kirke i Skogn der fingeren etter apostelen Peter ligger.

Er det ikke usannsynlig at det virkelig er apostelen Peter sin finger?

Dersom du undersøker historien så er det ikke så usannsynlig. Men om det virkelig er Peters finger er umulig å vite. Man kan spore slike gjenstander tilbake til middelalderen, men så blir det umulig å både bevise eller motbevise om relikvien virkelig er det som historien sier.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter