‘Skjønner at jeg har levd som feminist’

Året er 1968. Studentopptøyer i Frankrike, Vietnam-krigen og invasjonen av Tsjekkoslovakia er bare noen av begivenhetene som preger det internasjonale nyhetsbildet. I trygge Oslo kjemper Lise Vislie sin egen kamp: Hun har akkurat blitt skilt og er alenemor til seks barn. Vislie jobber fulltid som lærer og må bare satse­ på at de eldste barna kan ta ansvar for de yngste.

– Mitt opprør kom da jeg ble skilt. Det vekket meg veldig opp til å stå på egne bein, sier hun i dag.

LES OGSÅ: Ingrid Bjerkås – presten som slo kirkedøra opp for andre

Trebarnsmor og student. Lise­ Vislie er et kjent navn for de med tilknytning til Kirkens Bymisjon, særlig på 1980- og 1990-tallet. Hun har vært redaksjonssekretær for bladet Vår Kirke og utformet organisasjonens første informasjonsavdeling. Hun var med og startet Kristent kvinnesaksforum og husker tilbake på kampen kvinner som Ingrid Bjerkås kjempet. Men for Vislie var det først som voksen hun forsto at det var et skille mellom det hun som kvinne kunne gjøre­ – og det menn kunne gjøre.

– Kvinnesak, det var noe mormoren min hadde holdt på med da hun kjempet for kvinnelig stemmerett. Fram til jeg var 20 år hadde jeg alltid opplevd at jeg var likestilt, sier hun.

Vislie er utdannet filolog. Hun giftet seg som 25-åring og ble mor året etter. Som 30-årig småbarnsmor vendte hun tilbake til universitetet for å ta kristendom mellomfag.

– Men jeg ventet mitt tredje­ barn og hadde aldri tid til å sette meg ned med de andre studentene, sier Vislie.

Provoserende ukeavis. De neste årene vokste ungeflokken ytterligere, til seks barn. Da den yngste var to år, ble Vislie skilt og måtte begynne å jobbe. Hun fikk jobb på Grorud høyere allmennskole, og fikk brukt utdannelsen sin. Lærerjobben førte til journalistjobb i bladet Familien, deretter fikk hun et to års engasjement i Kirke­rådet. Så ble hun oppfordret til å søke jobb som redaksjons­sekretær i Vår Kirke.

– Det var et radikalt blad. Vi sto for en sosialetisk vekkelse og målbar dette før Vårt Land. Vi provoserte. Samtidig var styret i Bymisjonen konservativt. De trodde de fikk en sånn fin borgerlig dame til å jobbe i bladet da jeg ble ansatt, sier Vislie og ler høyt.

I den tiden Vislie var en del av ledelsen i Vår Kirke, var ukeavisen kjent for å sette søkelys på internasjonale spørsmål, kultur, politikk og økumenikk. Ukeavisen var en sentral aktør og arena for en kirkelig fundert samfunnsdebatt.

Men i 1982 ble det bestemt at bladet skulle legges ned. Vislie fikk jobb i Kirkens SOS, som var eid av Kirkens Bymisjon.

– Der innså jeg hvor mye jeg hadde savnet faktisk å gjøre noe selv. Som journalist hadde jeg sittet på gjerdet og rapportert om hva andre gjorde.

LES OGSÅ: De kjempet for at kvinner skulle få bruke sine evner i kirken

– Min lykke i livet. Etter et par år i Kirkens SOS ble Vislie overtalt til å være med å starte en informasjonsavdeling i Kirkens Bymisjon. Det daværende navnet Oslo Indremisjon skulle­ byttes ut, og det var viktig å gjøre det nye navnet kjent.

Vislie har ikke angret på at hun brukte så mange av sine yrkesaktive år i Kirkens Bymisjon.

– Det ble min lykke i livet. I Kirkens Bymisjon fikk jeg utfordringer, venner og et trosfellesskap. Et felles engasjement. Det var ingen mentale reservasjoner, jeg fikk være hel. Jeg ser at det er til forskjell fra mange andre kvinner på min alder, som har måttet sluke en del kameler, sier hun.

Også livet som pensjonist er blitt fylt av Kirkens Bymisjon. Vislie har i mange år fungert som historieforteller og får møte de nyansatte i systemet. Personalsjef Kristin Holter i Kirkens Bymisjon beskriver Lise Vislie som en utrolig god formidler og tradisjonsbærer i organisasjonen.

– Hun bidro til å skape organisasjonen som i dag er Kirkens Bymisjon. Lise har vært veldig god til å forstå både «den gamle» og «den nye» Bymisjonen. Hun har formidlet et stort engasjement og en tydelig tro, sier Holter.

– Hvordan tror du Kirkens Bymisjon hadde sett ut uten ­Vislie?

– Kirkens Bymisjon har alltid hatt og har sterke ideologer og engasjerte medarbeidere.­ Jeg håper jo selvfølgelig at organisasjonen hadde vært like modig og radikal uten henne, men jeg er sannelig ikke sikker. Hun har hatt en sterk påvirkningskraft – og vilje, sier Holter.

LES OGSÅ: – Som misjonær var det intet hinder å være kvinne

Snakket med hjertet. Vislie var også en viktig aktør i Kristent kvinnesaksforum. Hun var med da kvinnenettverket ble opprettet i 1975.

– Det var noe helt nytt for oss. En myndiggjøring vi ikke hadde opplevd tidligere, sier Vislie.

Hun har mange gode minner fra tiden i Kristent kvinnesaksforum. Hun husker blant annet godt da nettverket­ ble «født» på en konferanse arrangert av Kirkeakademiet.­ Konferansen handlet om kvinner i kirken, og ble en ­skjellsettende opplevelse for Vislie.

– Vi var vant til å sende ut invitasjoner til 150 personer og at drøyt halvparten sa ja. Denne gangen sa 100 prosent ja, og det kom kvinner fra alle kanter i kirken. Fra høykirkelige til indremisjonsdamer. På forhånd hadde vi bestemt at det ikke skulle være «hode­snakking», altså at det ikke skulle være akademisk prat. Vi skulle snakke med hjertet og med magen, sier hun.

Lise Vislie beskriver tiden i Kristent kvinnesaksforum 
som spennende og inspirerende.

– Vi var aktive samtidig med de første kvinnelige prestene, og sto midt oppi diskusjonen. Saken engasjerte voldsomt. Selv er jeg veldig imponert over Ingrid Bjerkås. Hun var hel ved, og jeg tror hun ble født uten motforestillinger. Selv er jeg helt motsatt, jeg er motforestillingenes dronning! Har jeg tenkt en tanke, så tenker jeg straks det motsatte.­ Bjerkås var ikke slik.

LES OGSÅ: Var Norges første feminist-teolog

– Groteske argumenter. Men det var ikke bare gøy å være aktiv i en slik gruppe.

– Argumentasjonen mot kvinnelige prester var en blåkopi av den brukt mot kvinnelig stemmerett. Stemningen var bitter og hatsk. Jeg kjente det, selv om jeg ikke var prest. Argumentasjonen mot var grotesk, og jeg opplevde det som veldig diskriminerende, sier Vislie.

– Regner du deg som femi­nist?

Lise Vislie blir stille en ­liten stund.

– Neeeei, jeg tror ikke det. Jeg er vaklende til det. Jeg har aldri kalt meg feminist. Men jeg skjønner at jeg har levd som det. Jeg er absolutt ikke avvisende til begrepet. Men det var et veldig negativt ladet ord i det miljøet jeg var en del av. «Feminist» var de som bare var opptatt av kvinnesak, sier hun.