Prest ble boligsjef uten å vite om det

ARENDAL: – Skal jeg være prest eller direktør i et boligselskap, humrer Åsta Ledaal (63) når hun forteller om vervet som leder for «Søsknenderne Spielbergs stiftelse for Ældre damer».

Da hun tiltrådte som sokneprest i Trefoldighet kirke i 2006 Arendal ble hun samtidig pålagt å være styreleder for en stiftelse med historie helt tilbake til 1890. En bemidlet søskenflokk testamenterte en bygård til eldre, enslige damer. I styret for denne stiftelsen ville de at soknepresten og to personer fra «Arendals ældre familier» skulle sitte.

Indrefilet. Bygården som Spielberg-søsknene testamenterte til Arendals damer, er for lengst solgt og revet. For salgssummen har stiftelsen kjøpt leiligheter i borettslag nær sentrum av byen. Hver av dem er på mellom 45 og 50 kvadratmeter. Månedsleien for de største og nyeste leilighetene er 3.500 kroner, mens de minste er 500 kroner billigere.

– Dette skal være billig. Det var slik Spielberg-søsknene ønsket det, og det ønsket er vi lojale mot, sier sokneprest Ledaal, som forteller at stifterne mente «ældre damer» er dem som har passert 40 år. I tillegg må kvinnene være enslige.

– Vi definerer «eldrebegrepet» litt annerledes i dag. De aller fleste som bor i våre leiligheter har nådd grensen for alderspensjon, sier hun.

Vaktmester. At stillingen som sokneprest i Trefoldighet også innebar ledelsen av en stiftelse, var ikke Åsta Ledaal forberedt på. Da hun oppdaget hva vervet innebar, ble hun både forundret og fortvilet.

– I tillegg til at jeg og styret måtte skaffe nye leietakere til leilighetene, fikk jeg nesten en vaktmesterfunksjon. Damene som leier, ringte når en lyspære måtte skiftes og et kjøleskap var i uorden, sier Ledaal, som tidligere i år klaget sin nød til bispekontoret. Selv om vervet i Spielberg-stiftelsen ikke formelt har noe med prestestillingen å gjøre, stilte bispekontoret sin kompetanse til disposisjon. En foreløpig ende på visa er at man nå har engasjert en person på deltid i en kombinasjonsstilling som vaktmester/daglig leder.

– Da dette kom på plass, var det som om 100 tonn ble tatt bort fra skuldrene mine. Jeg har virkelig følt dette vervet som en tung belastning, sier Åsta Ledaal.

[ Les hele saken i onsdagens papiravis. ]