Norsk misjonær er lederens guru

– Tor Møgedal er min guru, sier Hari Pande. Industrilederen og den tidligere statsråden går rett på sak der han møter oss i skumringen på et internasjonalt hotell i Nepals hovedstad Kathmandu. Mannen Pande snakker om, er en norsk ingeniør fra Asker som kom til Sør-Nepal i 1970 for å være lærer på yrkesskolen i byen Butwal.

– Vi var unge og fattige, men fikk teknisk kunnskap. Vi lærte initiativ og hardt arbeid, sier Pande.

Ville gi hjelp som varer. En rekke industriledere i dagens Nepal har hentet sin grunnleggende utdannelse fra yrkesskolen sør i Nepal. Bak skolen stod Tibetmisjonen som jobbet i det hinduistiske kongedømmet Nepal under den internasjonale og økumeniske paraplyorganisasjonen United Mission to Nepal.

Initiativet til yrkesskolen Butwal Technical Institute (BTI) kom fra Odd Hoftun, kjent norsk ingeniør fra Ål i Hallingdal som kom til Nepal på slutten av femtitallet. Målet var å gjøre noe som hadde varig verdi i lokalsamfunnet. Løsningen var å lage et skole- og industrisenter hvor man utdannet mekanikere med kort vei til verkstedhallene.

Nå har 1500 elever fått sin utdannelse ved yrkesskolen BTI, som ligger i Odd Hoftun Street i Butwal.

20 prosent av de ferdige mekanikerne har startet egne bedrifter, anslår Chandra Bahadur Chetri i dagens skoleledelse. I tillegg har 2500 gått på kortkurs på skolen.

Vårt Land har møtt en rekke av de første lærlingene ved yrkesskolen, som har vokst til å bli industriledere i Nepal.

Streiket. Få studenter på yrkesskolen i Butwal skapte mer problemer enn Hari Pande. I dag har han bygget seg opp til industrileder i byen Pokhara, har sittet i parlamentet og vært statsråd for vannressurser og industri.

Men som ung, opprørsk kommunist organiserte han streik ved yrkesskolen i Butwal i protest mot lange arbeidsdager og hard disiplin.

Pande fikk med seg 40 andre studenter i opptog mot Odd Hoftun, som svarte med å hoppe opp på kontortrappa og brøle til dem. Streiken gikk i oppløsning, men Pande og fire partikamerater nektet å innrette seg og ble utvist. Da hadde Pande syv måneder igjen av utdannelsen. Årene ble likevel skjellsettende for den unge opprørlederen.

– Vi var unge og fattige, men fikk teknisk kunnskap. Vi lærte initiativ og hardt arbeid. Det var en organisert hverdag med faste tider. Og vi snakket om religion. En gang i uka hadde vi samling hvor husfar lærte oss hvem Kristus var. Noen husfedre var veldig aktive, andre sa ikke så mye.

Var motstander. Kommunisten og hinduen Pande var motstander av historiene om Jesus på husmøtene.

– Kommunistpartiet lærte oss at misjonærenes mål var å lure oss og utbre religionen sin.

Pande er fremdeles overbevist hindu, men har forandret syn på misjonærenes arbeid i Nepal.

– Jeg er overbevist om at BTI har bidratt mye for unge nepalere i ulike deler av landet. De har satt dem i stand til å forsørge egen familie. Så lenge folk blir utdannet, kan man bli hindu, kristen eller buddhist. Det er ikke viktig.

– Ble uavhengig. For 40 år siden streiket Pande blant annet fordi han selv måtte lage egen mat og vaske leiligheten der studentene bodde. I dag ser han oppgavene i et helt annet lys.

– Etter jeg var ferdig på skolen, var jeg uavhengig. Jeg kunne koke, vaske og vaske klær. Vi kunne ta vare på oss selv.

En tid senere banket Pande på døren til Tor Møgedal. Han ville inn i teknisk arbeid igjen. De to tok opp kontakten og har beholdt den siden.

– Angrer du på at du gikk til streik?

– Det kan jeg ikke si, sier Pande og ler. – Men jeg lærte mye.

Snudde opprørerne. Industrilederne vi treffer snakker alle varmt om Tor Møgedal, som var kjent for sin varme og pedagogiske måte å håndtere tenåringsgutter på. Selv ser han potensialet i de opprørske lederne. Pande kom aldri tilbake til skolen. Det gjorde Lexman Devkota, en annen lærling med lederrolle som ble kastet ut. I dag leder han den mekaniske bedriften Cream Industries i Butwal med 40 ansatte og hvor han bevisst rekrutterer kvinner som lærlinger og ansatte.

– Får man snudd litt på de opprørske, er de ofte de naturlige lederne, sier Møgedal, i dag tilbake i Norge men fortsatt i kontakt med utviklingen i Nepal.

Takker yrkesmisjonærer. I det tidligere hinduistiske kongedømmet står fremdeles hinduismen sterkt og kasteinndelingen gjennomsyrer samfunnet. En rekke av de tidligere studentene Vårt Land treffer er høykaste og har beholdt religionen sin. Alle snakker varmt om de norske misjonærenes innsats, men de er mer skeptisk til ny, mer aggressiv evangelisering.

Mange understreker at de aldri hørte misjonærene snakke negativt om deres religion eller behandlet kristne annerledes enn andre. Det var avgjørende. Derimot er flere av dem på tomannshånd kritiske til hinduismens krav og ritualer, men forteller at det er vanskelig – særlig for eldste sønn som har forpliktelser når foreldrene dør – å forlate religionen.

– Spurte ikke om religion. Balaram Pradhan tok utdannelsen i India, men hørte om Hoftuns arbeid i Butwal, hvor han fikk jobb i kraftselskapet som ble bygget opp.

– Han stilte ingen spørsmål om religion, men var bare interessert i hvor seriøst jeg ville jobbe og om holdningene mine ville passe inn.

Pradhan ble senere den første som reiste på Norad-stipend til NTH i Trondheim. Nå har han inntatt direktørkontoret i Nepal Hydro & Electric Limited i Kathmandu, Nepals største mekaniske verksted med prosjekter både i og utenfor landets grenser. I fjor hadde de en ordrereserve på over 70 millioner norske kroner.

Da han jobbet for kraftverket i Tinau-elva i 1978, fikk han spørsmål om han er kristen.

– «Nei», svarte jeg. «Hvorfor spør du?» «Jeg har hørt at kraftverket er laget av kristne for å spre kristendommen», fikk jeg høre da. Hvis jeg hadde vært kristen, hadde de trodd at kristne var favorisert. Selv har jeg aldri opplevd det, men heller aldri prøvd å finne ut av det.

Låner ut. Tilbake i Butwal treffer vi Rudra Chettri, en burmeser som flyttet med familien til Nepal da han var liten. Der mistrivdes han slik at han så seg om etter muligheten til å stjele penger for å rømme hjem til Burma. I stedet møtte han Hoftun og fikk beskjed om å stille på skolen noen dager senere til opptaksprøve.

I dag er han pensjonert etter mange år i ledende administrative stillinger ved yrkesskolen i Butwal og i industrien. Sammen med andre har han etablert et spare- og kredittforum hvor de setter inn penger og låner ut til gode prosjekter.

Han reflekterer over valgene som de første ingeniørmisjonærene tok.

– De kunne tjent mye i sine hjemland, men kom hit og tjente lite. Det er vi glade for. De lærte folk å klare seg.